– Viktig å være stolt av egen bakgrunn

Den avtroppende fylkesrådslederen har i godt voksen alder mer og mer funnet sin identitet som flerkulturell.

– Gjesten definerte språket

Willy Ørnebakk går ned mot huset på Falsnes ved Skibotn, der bestefaren og bestemora bodde. Huset er nå overtatt av andre innen familien og en del renovert. Men her har Willy mange minner, ikke minst fra kjøkkenet der det gikk på tre språk, norsk, samisk og kvensk.

– Her var det sånn at det var mye godt gjesten som definerte hva slags språk man skulle bruke når man kom inn, noen beherska det ene bedre enn det andre, sier han.

Her på besteforeldrenes gård har han tilbrakt mye tid og hatt mang en fin stund, i fjæra, i båt, eller i skogen og fjellet ovenfor. Ut for å dra garn, eller opp i fjellet for å sanke sauer, han har mange gode minner.

Han sier den flerspråklige fortida har vært med på å forme han som person. Willys bestefar kom fra Muonio i Finland, mens bestemora også hadde samiske røtter. Som barn lærte han nok til at han enda i dag forstår både samisk og kvensk eller finsk. Og kan føre enkle samtaler, blant anna på butikker i Finland.

– Jeg klarer å forstå sammenhengen, hva de prater om. Men det er vanskelig å prate, kanskje blir man ikke utfordra nok til å bruke det hverdagen, på jobb eller hjemme.

• Les også: Kvensk språk gir stolthet i Storfjord

Både kvensk og samisk

For Willy har det vært viktig å ta tilbake historien. Han satt på Sametinget i 16 år, det var viktig for identiteten.

– Jeg kan godt huske den dagen jeg gikk med kofte i Tromsø sentrum første gang. Å komme inn i den identitetsbiten av meg sjøl når jeg blei valgt inn på Sametinget, når jeg fikk min første kofte og etter hvert når jeg de siste årene også har fått begynt å jobbe mer med den kvenske kulturen og revitaliseringen – det er en viktig bit av meg sjøl. Ting begynte å ramle på plass på innersida, liksom.

Ikke kvensk hjemme i barndommen

Willys far, Oddvar Ørnebakk, er velkjent i kvenske miljøer. Han har i årevis kjempa for at det kvenske språket og kulturen skal overleve. Men hjemme hos dem blei det ikke snakka så mye kvensk til barna. Det var fornorskingspolitikken som slo inn.

– Mamma var av de foreldrene som rundt 1920–22 fikk beskjed fra lærerne ved Skibotn skole at de ikke måtte snakke samisk og kvensk/finsk til ungene, de har ikke godt av det, hodet tåler ikke så mange språk. Så hun snakka bare norsk til oss, sier Oddvar.

Siden Tordis, mor til Willy, var norskspråklig så blei det ikke snakka kvensk til de tre barna.

– Det var unaturlig for meg å snakke kvensk til dem, sier Oddvar.

Tok initiativ til handlingsplan

Han blei derfor overraska da Willy tok initiativet til å lage en handlingsplan for kvensk språk og kultur for Troms fylke.

Det gjorde Willy Ørnebakk som fylkesråd for helse, kultur og næring. Den var den første av sitt slag i Norge da den blei vedtatt av Troms fylkesting på Kvenfolkets dag, 16. mars i 2017.

«Vi gjør det fordi det er vårt ansvar å styrke vår kvenske kulturarv. Sterke og levende lokalsamfunn, hvor også det samiske og kvenske inngår som naturlige deler i samfunns- og næringsutviklingen, er slik landsdelen vår ble bygget», sa fylkesrådsleder den gang, Cecilie Myrseth.

Willy Ørnebakk sier det hadde vært mye prat om vår flerkulturelle historie. Det hadde vært snakka om trestammers møte og det hadde vært skrevet om dette i mange rapporter.

– Det var på tide å gjøre noe, mente han.

Framtida for kvensk språk og kultur

Oddvar Ørnebakk er ikke optimistisk når det gjelder det kvenske språket og kulturen.

– Det er så vidt at ikke klokka er over tolv, sier han om framtida til det utryddingstrua språket.

Han har i årevis kjempa for tiltak, blant anna har han sittet i styret til Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto i en rekke år.

• Les også: Uutslettelige minner fra krigen

Han er likevel litt mer optimistisk nå enn tidligere.

– Det kommer mer og mer tilbake, men det går for sakte.

Willy tror det går an å kjempe. Han har sett det samiske revitaliseres, nå håper og tror han det samme er på gang med det kvenske.

– Ungdommen har mye mindre problemer enn de voksne med å erkjenne og forstå at man kan godt være stolt av alle besteforeldrene sine, man trenger ikke å være stolt av bare halvparten av dem.

Han mener det er viktig og nødvendig å beholde sine røtter og sin identitet dersom distriktskommunene og regionene som ligger utafor bysentrene skal kunne bygge sin framtid.