Uutslettelige minner fra krigen

Skolen ble fylt med døde og sårede tyske soldater, men Oddvar sin skolegang endte likevel godt.

Oddvar Ørnebakk i militæret

Oddvar Ørnebakk (20) til høyre, da han var i militæret i Stavanger. De kvenske guttene holdt seg gjerne sammen, det føltes trygt og godt.

Foto: Privat

Den andre verdenskrigen preget uunngåelig Oddvar Ørnebakk sin barndom i Skibotn (Yykeänperä), men den kvenske familien hans kom seg gjennom evakueringen - takket være en god mor og troen på Guds ord.

Det bodde nesten bare kvener i Skibotn og kvensk hørte man omtrent overalt. Oddvar hadde lært seg både kvensk og norsk, selv om de voksne snakket norsk til barna slik skolemyndighetene hadde rådet dem til. Bygda hadde også fått en fin internatskole i 1938, som skulle fornorske kvenske og samiske barn. Krigen stoppet internatskolens virksomhet våren 1940, da tyske soldater overtok andre etasjen av bygningen, og siden gikk det slag i slag.

Oddvar Ørnebakk ordner bilder

Nå har Oddvar Ørnebakk (81 år) tid til å organisere gamle bilder i fotoalbumene sine. Der finnes det mange historier fra et langt liv.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg

Dramatisk skolestart

Tyskerne hadde han vennet seg til gjennom de mange årene de hadde oppholdt seg i bygda siden krigen startet, men etter de første skoledagene i 1944 ble det stopp med undervisning. Da ankom nemlig to tyske lastebiler fulle av sårede og døde soldater til skolegården.

De kom fra den finske siden der tyskerne ble jaget ut. Da baklemmen på den nærmeste lastebilen ble åpnet, så Oddvar og de andre elevene hvordan blodet fosset ut av lasteplanet. Lemlestede tyske soldater ble båret i hui hast til klasserommene, og fra da av ble lokalene til den tidligere internatskolen brukt som feltsykehus.

Den bleke, men fattede unge lærerinnen kom ut med elevenes ransler og ba alle om å gå hjem med beskjed at her ble det ikke mer skole på en god stund. Oddvar var skremt, men også skuffet fordi han nylig hadde begynt på skolen og skulle gjerne fortsatt med det. Denne dagen gikk han hele veien hjem, og ikke til Peder Hansen hvor han ellers måtte bo i skoleuken på grunn av lang og farlig skolevei. Han ville hjem til mor, det hadde han behov for.

Evakueringen begynte

En dag kom en veldig konkret, men forventet ordre: Om kvelden den 8. november 1944 måtte sivilbefolkningen i Skibotn være evakuert. Nesten alle dyrene ble avlivet. Men deler av befolkningen hadde bestemt seg for å rømme til Olmavankka (Manndalen i Kåfjord), dit det ikke var veiforbindelse. Mange mente at krigen snart ville være over siden de engelske og amerikanske styrkene allerede hadde nådd den tyske grensen. En læstadiansk, finsk predikant hadde visst også fortalt at Manndalen ikke ville bli evakuert, og dermed hadde man Guds velsignelse til å dra akkurat dit.

Oddvar glemmer aldri synet av sin bestefar, Nils-Mikal, som satt i nordlandsbåten sin med en forfjamset kvige og to vettskremte sauer bak seg, klar til å seile med familien sin til trygghet i Manndalen. Etter en måneds tid, midt i november, ble folk likevel hentet ut derifra med åtte skøyter som fraktet dem først til Yykeänmuotka (Lyngseidet). På grunn av tyskernes minefelt utenfor Lyngseidet, ble de evakuerte fraktet videre med lastebiler til Moskuvuono (Ullsfjord). Derifra bar det igjen videre med båt til Tromsø. Lite visste Oddvar sin mor, Emelie, med fem barn fra 0-16 år hvor lang reise de ennå hadde foran seg.

Skibotn skilt

Storfjord kommune var tidlig ute med å skilte på tre språk for å markere den flerkulturelle historien med «tre strammers møte»

Foto: Klemet Anders Sara / NRK Sápmi

Tromsø –Trondheim – Molde – Vistdal

Etter et nokså langt opphold i Grønnegata 11, fikk familien plass i hurtigruta sørover. Alle båtene var til stadighet fylt opp til randen av evakuerte finnmarkinger og en del tyske soldater, trengselen var umenneskelig. I lugaren til familien bodde det også en jente Oddvar kjente, med sitt nyfødte barn. Hennes tyske soldatkjæreste kom innom både titt og ofte. Paret var meget forelsket og tyskeren veldig hjelpsom, selv om han hele tiden måtte bære sitt Mauser- gevær med seg.

Emelie med barna skulle til Molde hvor broren hennes bodde. Hos Olav var det akkurat som å være hjemme, selv om flyalarmen gikk jevnt og trutt, husker Oddvar. Faren til Oddvar hadde rømt til Sverige, så onkel Olavs trygge hånd var god å holde i da de måtte gjemme seg i kjelleren fra ulende sirener og bombefly.

Oddvar Ørnebakk som ung militærgutt

Oddvar som ung militærgutt, med glimt i øye og håp om en fredelig fremtid.

Foto: Privat

Etter en stund bar det videre til Vistdal i Nesset kommune hvor moren og barna fikk overta en hel gård, der folk hadde rømt til Sverige. I Vistdalen fikk Oddvar gå på skole, og der ble han tatt veldig godt vare på – både av medelevene og læreren. Innen kort tid hadde han lært å lese, skrive og regne. Mat var det også nok av selv om det meste var rasjonert, og i nabogården fikk de så mye melk de bare orket å bruke. Familien følte seg godt ivaretatt, takket være det vennlige lokalsamfunnet i Vistdal. Medfølelsen for de evakuerte var sterk både blant voksne og barn.

9 måneder borte fra Skibotn

En lykkelig dag var krigen endelig over, og de evakuerte fikk etter hvert transport hjem. Det var både med stor glede og engstelse folk reiste hjemover – hva ville vente dem der? Var alt brent og ødelagt? Oddvar sin familie var usedvanlig heldig. Hjemgården, huset etter bestefar, stod intakt selv om det meste av inventaret var borte, til og med vedovnen på kjøkkenet hadde tyskerne tatt med seg.

Moren og tanten hev seg straks på husvask, mens Oddvar måtte vente ute ved huset. Han hadde fått streng ordre fra mora å ikke gå lenger ut, hun var redd for at tyskere hadde lagt miner i området. Han gjorde som mora sa, men hadde fryktelig lyst å se på tyskernes etterlatenskaper som lå overalt. Det kunne være store skatter som lå der, tenkte han.

Endelig i sin egen seng

Den første natten hjemme i Skibotn etter nesten 3 000 kilometer lang reise, føltes uvirkelig for Oddvar. Han lå lenge våken men følte seg så underlig trygg, han var der han hørte til. Gud hadde passet på familien hele tiden, det var han bomsikker på. Han hvisket «Fader vår» stille i senga si - på kvensk vel å merke, og sovnet med et salig smil rundt munnen.

Markedsplassen Skibotn

Den gamle markedsplassen i Skibotn var gjennom hsistorien viktig for den kvenske befolkningen i bygda og overlevde nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark fordi tyskerne aldri rakk å gjennomføre sin «brente jords-taktikk» i bygda.

Foto: Laila Lanes / NRK

Kort tid etter ble skolen åpnet og Oddvar kunne briljere med sine nyervervede ferdigheter. Det meste av fasilitetene i bygda var intakt, og snart virket telefonlinjen også. Lokalbåten begynte å farte slik som før, avisene kom i gang og tyskernes radioer kom godt med da NRK sine sendinger kom i gang igjen.

For Oddvar ble denne dramatiske evakueringstiden en lærerik tid om menneskers styrke og tilpasningsevne. Han bærer med seg mange gode minner og føler dyp takknemlighet særlig for sin mor, som tross ekstreme belastninger klarte å berge flokken sin og gi barna tro på en bedre fremtid.