Sebastián Marroquín (Pablo Escobars sønn)
Foto: Thomas Espevik / NRK

Kunne blitt Pablo Escobar 2.0

Sebastián Marroquín sverget på at han skulle hevne sin fars død, men brøt løftet etter bare ti minutter.

Thomas Espevik

Torsdag 2. desember 1993 endte Pablo Escobars liv på et hustak i Medellín, like etter at den colombianske narkobaronen hadde hatt en telefonsamtale med sin sønn.

De to hadde vanligvis så korte samtaler at politiet ikke klarte å spore dem, men denne dagen må Escobar ha glemt tiden. Politiet omringet huset hans, og for første gang gjorde en barføtt Escobar et mislykket fluktforsøk.

Få minutter senere fikk den 16 år gamle sønnen, som da het Juan Pablo Escobar, en telefon. En journalist ville ha en uttalelse om farens død.

– Vi vil ikke snakke nå. Det eneste jeg vil si, er til dem som drepte ham, at jeg skal drepe de jævlene med mine egne hender, jeg skal drepe de drittsekkene, svarte Juan.

Han følte en enorm hevnlyst og hadde allerede begynt å forestille seg hva som skulle til for å gjøre alvor av trusselen han nettopp hadde kommet med.

Han skulle bli Escobar 2.0.

Pablo Escobar og sønnen

Sebastián Marroquín (til venstre) og Pablo Escobar poserer smilende på en privat tilstelning. Marroquín har ingen problemer med å innrømme at han var veldig stolt av faren sin.

Foto: Privat

En forferdelig, god far

Du ser stolt ut på dette bildet?

Sebastián Marroquín har ingen problemer med å innrømme det.

– Selvfølgelig var jeg stolt. Han var en utrolig god far, og vi hadde et nært forhold, svarer Marroquín.

Vi befinner oss på et lite kontor i fjerde etasje hos Cappelen Damm i Oslo. Vi blir overvåket, men ikke av en sikkerhetsvakt. Marroquín har blitt forfatter, og det er bokas oversetter, Signe Prøis, som sitter klar til å gripe inn – om det skulle dukke opp noen språklige problemer.

Bok om Pablo Escobar

Det er mange år siden Marroquín brukte sitt fødselsnavn Juan Pablo Escobar. Men når han nå har skrevet boken «Min far Pablo Escobar», har han tatt tilbake navnet som etter 1993 ble for farlig å ha.

– Det var forlagets idé å bruke det som forfatternavn. Jeg hadde ikke noe imot det. Men mitt juridiske navn har siden 1994 vært Sebastián Marroquín, forklarer den nå 40 år gamle mannen som er arkitekt i sitt nye hjemland, Argentina.

Kjenner ikke igjen faren i Narcos

Det har blitt laget både bøker, dokumentarer og tv-serier om Pablo Escobar. Senest i 2015 kom Netflix-serien Narcos, som følger den myteomspunne narkobaronen fra han er en mellomstor tyvgodssmugler, til han blir en av verdens rikeste menn som leder av Medellín-kartellet.

Marroquín har sett hver eneste Narcos-episode, men har ikke mye til overs for serien.

– Et halvt år før innspillingen startet, fikk jeg vite at den var under planlegging. Jeg tilbød dem all informasjon du kan drømme om, men de var ikke opptatt av å fortelle sannheten.

– Du kjenner ikke igjen faren din i Narcos?

– Nei, og dessuten er det en respektløs serie. Den glorifiserer kriminalitet, og får unge folk til å tenke at det er kult å være doplanger. Da serien begynte å gå på tv fikk jeg stadig meldinger fra unge tenåringer som sa at de ville være som faren min.

– Jeg kan forstå at ungdommer vil være supermann eller andre superhelter, men ikke at de ønsker å bli som faren min. Jeg hadde muligheten til å repetere hans historie, men i boken min får du nesten 500 sider med grunner til å ikke gjøre det.

Visste at faren drepte uskyldige mennesker

I boken forteller Marroquín om en kontrastfylt oppvekst. I perioder var det endeløs luksus. Som 11-åring hadde han en samling på omtrent tretti motorsykler, i tillegg til motorcross-sykler, trehjulssykler, firhjulinger og tretti vannscootere.

Marroquín vet hva det vil si å leve i overflod. Men han vet også hvordan det er å stadig være på flukt, hvordan det er å gjemme seg i en kald hytte, med to millioner dollar foran seg, uten muligheten til å bruke en eneste seddel.

Den vanskeligste delen av skrivingen, forteller Marroquín, har vært å finne balansen mellom kjærligheten for sin far og sannheten om de forferdelige tingene han gjorde.

– Historien om Pablo Escobar er kompleks og sammensatt. Han hadde kapasitet til å være så ond og så god man kan være som menneske. Og i tillegg var dette mennesket min far.

Pablo Escobar med sønnen

– Han var en utrolig god far, og vi hadde et nært forhold, sier Marroquín og Pablo Escobar.

Foto: Privat

– Forstod du, som barn, at han var kriminell?

– Jeg var syv år da han bestilte drapet på justisminister Rodrigo Lara Bonilla i 1984. Da de fortalte om likvideringen på nyhetene sa faren min at det var han som var ansvarlig. Så ja, jeg var fullstendig klar over at faren min terroriserte Colombia og drepte massevis av uskyldige mennesker.

Hvordan reagerte du på det?

Jeg kranglet mye med ham. Jeg sa at han måtte stoppe bombene, at det han gjorde ikke var rettferdig, men han brydde seg aldri om hva andre mente. Han laget sine egne lover.

Ble pasifist

Til tross for at Marroquín vokste opp med en far som hadde flere tusen menneskeliv på samvittigheten, ble han selv pasifist i ung alder. Han tror at forklaringen på dette ligger i all den kjærligheten han fikk fra sine foreldre i oppveksten.

Men du var jo også omgitt av våpen og vold?

– Ja, og mine barnevakter var de verste skurkene i hele Colombia. Men vi ble venner, og jeg spurte dem om deres barndom. De kom fra familier som var fulle av hat, de hadde problemer med foreldre og søsken, flere av dem hadde blitt misbrukt. Det eneste de ikke hadde, var kjærlighet.

– De vokste opp med en tro på at vold var det eneste som kunne løse problemer. Forskjellen på dem og meg, var at selv om faren min var Pablo Escobar, så var han bare god med meg. Og dette er en egenskap disse skurkene faktisk lærte av faren min. De gav også barna sine kjærlighet, og jeg kjenner flere av sønnene deres nå. De har ikke blitt skurker. De er gode mennesker, som ikke vil repetere sine fedres vold.

Sebastian Marroquín (sønnen til Pablo Escobar)

Sebastián Marroquín forteller at han aldri har tenkt at vold kan løse problemer. Men da faren hans ble drept, måtte han bruke noen minutter på å huske hva han egentlig stod for.

Foto: Thomas Espevik / NRK

Ville ikke hevne seg

Tilbake til torsdag 2. desember 1993. Pablo Escobar var død, og Marroquín hadde sverget hevn. Han skulle drepe de skyldige med sine egne hender.

Men så husket han hvem han var. En pasifist. Det hadde han alltid vært, og nå hadde han fått muligheten til å sette sin fars dårlige eksempel til side for alltid.

Marroquín plukket opp telefonen og ringte tilbake til TV-stasjonen som hadde intervjuet ham. Der ble han satt direkte videre til sjefen, Yamid Amat. Marroquín ba om å få gå tilbake på det han hadde sagt, og det fikk han.

Han forklarte at han ikke ville hevne seg, at han og familien ville være gode mennesker.

– Dersom det er noe jeg kan gjøre for å bidra til fred, og for at den skal vare i hundrevis av år, så er det ingenting jeg heller vil, sa Marroquín til TV-sjefen.

I dag kaller Marroquín dette øyeblikket som det viktigste i hele hans liv.

– Jeg forandret meg ikke i det øyeblikket, men jeg husket hvem jeg var. Selv da faren min levde, trodde jeg ikke på vold.

– Jeg har lært mye fra min far. Det viktigste er at hvis jeg vil leve, så må jeg gjøre det motsatte av det han gjorde, avslutter Marroquín.