Blir verden bedre om kvinnene overtar?

Ta verden slik den fungerer i dag, og så endrer du én eneste ting: Kvinner får fysisk overtak på menn. Det får konsekvenser for både politikk, kultur, religion, og media, skal man tro bestselgerromanen «The Power».

Et giftstoff i vannet har ført til en genetisk mutasjon hos kvinner som gir dem evnen til å gi elektriske støt – milde som kjærtegn, eller smertefulle og dødelige. Omsider trenger ikke kvinner frykte skumle menn i mørke smug, eller at samboeren deres skal banke dem. Men hvor langt vil så kvinnene gå, nå som de har de det fysiske overgrepet?

Dette tankeeksperimentet i romanform er i ferd med å ta verden med storm, og på kvinnedagen kommer boka på norsk, med tittel «Kraften».

– Ideen sprang ut av et spørsmål jeg hadde til verden, sier Naomi Alderman til NRK.

– Selv om kjønnsstrukturer varierer stort fra Saudi-Arabia til Norge, så ser man i snitt at menn driver med mer voldskriminalitet, kvinner har mer å frykte av sine partnere, menn styrer flere bedrifter, tjener mer og har flere ledende roller i offentligheten rundt omkring i verden. Hvorfor, hvorfor, hvorfor??

Naomi Alderman ligger til sengs med en kraftig forkjølelse, men basillene har langt fra tatt knekken på energien. Hun gir kun ett intervju til norske medier, på Skype, fra sykesenga i London.

Talestrømmen avbrytes bare av enkelte nys. Flere ganger ber hun om unnskyldning for at hun slenger på et shit eller fucking når hun blir engasjert. For øyeblikket er hun i full sving med manus til pilot av «Kraften». TV-rettighetene skal ut på auksjon, og interessen er mildt sagt stor.

– Så nå blir du rik?

– Hehe, jeg håper serien blir en internasjonal kjempehit, som gjør meg veldig rik og at den starter uendelig mange samtaler om hvordan verden fungerer.

Sannsynligvis har Alderman nok til salt i maten. Allerede debutromanen innkasserte litterære priser. I tillegg til å skrive romaner sjonglerer hun flere jobber som radioprogramleder, professor og hovedforfatter på en treningsapp hvor brukeren skal flykte fra sultne zombier.

Med andre ord: Naomi Alderman er smart, produktiv og kul. Inntil i fjor var hun mest kjent for et britisk publikum, men da slo boka hennes «The Power» ned som et lyn blant lesere i mange land. Både New York Times Book Review og Barack Obama satt romanen på sine lister over årets ti beste bøker i 2017. Naomi har mistet tellingen på oversettelsene:

– Jeg tror det er 20 land nå. Det er utrolig spennende å få ideene i boka ut i verden.

Speidern var oppvåkningen

Alderman er vokst opp i et ortodoks jødisk miljø, og hadde tidlig opplevelser som skurret i rettferdighetssansen hennes. På barneskolen fremsa barna en bønn som begynte med at alle takket Gud for at de ikke var slaver. I neste setning takket så guttene Gud for at de ikke var født som kvinner, mens jentene takket Gud for at han viste dem deres plass i verden. Guttene fikk spesialtimer i Torah-lesing (jødenes hellige skrifter), mens jentene gikk til håndarbeidstimer.

Da lillebroren begynte i speideren, ble det for mye for vesle Naomi.

Mens jentespeiderne skulle samle på merker som «kokk», «husmor» og «vertinne», var guttespeidermerkene «vitenskapsmann» og «oppdagelsesreisende».

– Jeg syntes hans merker var mye kulere. Barn har en sterk indre forståelse av rettferdighet. Og dette virket ikke rettferdig på meg.

Naomi protesterte til faren, som hjalp henne å skrive innlegg i avisen. Hun ble intervjuet av flere aviser, og en mektig kvinnegruppe som hadde vært med på kjempe for kvinners stemmerett i Storbritannia engasjerte seg i saken. Ett år senere var merkene endret.

Naomi (10) hadde lært at det nytter å endre urettferdighet.

– Jeg fikk en tidlig forståelse av at hvis du ser noe som virker galt og påpeker det, så vil ting endre seg. Det var en mektig opplevelse.

Viktigst at menn leser boka

Alderman drømmer om at boka skal bli pensum på skoler. At 16-år gamle jenter skal lese boka hennes og begynne å stille de samme type spørsmål som Naomi gjorde som ung kvinne.

– Jeg tror det er en enormt viktig og mektig følelse for kvinner å lese boka og se: Slik ville livet mitt blitt, hvis jeg ikke trengte å være redd.

Men hvis man presser forfatteren til å velge: Enten kan bare kvinner lese boka di, eller bare menn, så nøler hun ikke et sekund:

– Bare menn. Det er så viktig at menn kan forstå hvordan kvinner har det. Virkelig forstå det, i magen.

Den beste responsen på boka har Alderman faktisk fått av en mannlig bokanmelder. Han hang med gjennom stadig mer brutale overgrep mot menn, helt til han kom til illustrasjonen av penis curbing.

For å kontrollere mennenes seksualitet har enkelte samfunn i boka begynt å brenne bort nervetråder i penis. Menn bare kan få ereksjon av elektrisk stimuli fra en kvinne, og vil alltid få smerter ved orgasmen.

– Oh, come on! tenkte anmelderen. Inntil han kom på at hundretusenvis av jenter i virkeligheten blir kjønnslemlestet årlig.

(Faktisk estimerer WHO at 200 millioner nålevende jenter og kvinner på verdensbasis har blitt kjønnslemlestet, og 3 millioner jenter risikerer å bli lemlestet hvert år. journ.mrk.)

– Det er en utrolig spennende for meg, at menn leser boka og sier: Greit, jeg skjønner.

Dystopi eller utopi?

«Kraften» er ikke en roman for pyser. For menn er det nærmest en skrekkroman. Kvinner ruset på sin nye superevne bruker menn som slaver. Når de voldtar dem og mannen protesterer, slår kvinnen tilbake med:« Kom igjen, du likte det så godt, så».

Når anmeldere har kalt romanen dystopisk, pleier Alderman å svare: Den er bare dystopisk hvis du er mann. Poenget hennes er at overgrepene hun beskriver allerede foregår i verden nå – men mot kvinner. Vi er bare blitt vant til at det er sånn.

– Hvis du kaller denne boka for en dystopi, anerkjenner du at vi lever i en dystopi i dag.

– Én manns dystopi er alltid en annens utopi, vet du. Jeg tipper Kim Jong-un er ganske tipp topp fornøyd med tilstanden i Nord-Korea, sier hun lakonisk.

Maktsyke sadister blant begge kjønn

Et gammelt feministisk argument for at kvinner bør styre verden, er at den ville blitt fredeligere. Men Alderman avviser biologiske forklaringer på at menn og kvinner er ulike på grunn av testosteron og østrogen:

– Dette er jo en grusom ting å si om menn, at de er naturlig voldelige. Men menn er generelt fysisk større og sterkere, så om du har like fordeling av maktsyke sadister blant kjønnene, vil mennene kunne tvinge gjennom viljen sin oftere enn kvinner.

– Dette er en bok om vold. Om voldens kraft. Den handler om i hviken stor grad verden fremdeles er bygget på menns kapasitet for vold. Det er min hypotese.

– Og hvis vi er enige om at måten ting er organisert på i dag er et forhistorisk system hvor den som slår hardest er vinneren, så kan vi kanskje gi opp dette systemet.