Sigrid Undset malt av A. C. Svarstad

Sigrid Undset ble malt av Anders. C. Svarstad.

Foto: Dag Fosse/ KODE

Imagebygging i hundrevis av år

Portrettet av bokens forfatter er mye mer finurlig gjort enn du kanskje har trodd.

Hilde Bjørnskau

Det eldste norske forfatterportrettet er et tegnet bilde av kvinnen som regnes som Norges første profesjonelle forfatter, Dorothe Engelbrettsdatter. Portrettet er over 300 år gammelt, likevel har lite endret seg frem til vår tid, når forfattere skal vises fram: Image er alt.

Norges mest kjente portrettfotograf, Morten Krogvold, tar på seg lesebrillene og ser begeistret på bildet.

– Jeg synes det er en klassiker, med Memento mori-skallen (journ.anm.: latinsk for: «husk din dødelighet»), sier Krogvold.

Dorothe Engelbretsdatter

ELDSTE BILDE: Dorothe Engelbretsdatter var den første norske kjente forfatteren og dette er hennes forfatterportrett fra 1678, krydret med symboler.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Engelbretsdatter fikk utgitt det litterære verket «Sjelens sangoffer» i 1678, på samme tid som man begynte å trykke bøker i Norge. I de mange utgavene som finnes av hennes verker, er det stort sett et forfatterportrett foran. Portrettene skal fungere som en inngang til lesingen og forståelsen av teksten.

– Engelbrettsdatters portrett inneholder flere symbolske elementer, sier Arthur Tennøe.

Tennø er kurator ved Nasjonalbiblioteket og har jobbet spesielt med forfatterportretter fra de siste 350 årene. Tekst og bilde bygger opp om hverandre og blir en del av bokens retorikk, forklarer han entusiastisk.

– Det er interessant å prøve å gå inn i de ulike betydningene som ligger i dette. Vi definerer portrettene som en mellomposisjon mellom virkelighet og fiksjon, fordi de på den ene siden viser hvordan en forfatter har sett ut – og er med på å beskrive den biografiske levende personen. I tillegg har de en side som vil karakterisere og vise forfatteren som en person som skal bygge opp under teksten, sier Arthur Tennøe.

Fikk sort bluse

En av Norges største forfattere, Amalie Skram, ble nøye formet visuelt for å sende ut de rette signalene.

Skram pleide å gå i hvite kniplingsbluser og så ganske uskyldig ut i 1885. Men det stod ikke i stil til den mørke naturalismen i romanene hennes. Hva gjorde man? Den hvite blusen ble farget sort på det offisielle forfatterportrettet.

Amalie Skram

MANIPULERT: Forfatter Amalie Skram hadde egentlig på seg hvit bluse på dette fotografiet tatt i 1885.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Morten Krogvold synes Skrams ansikt viser styrke og sårbarhet, og at hun ser ut som et plaget menneske.

– Selv om det ikke er et godt bilde, blir jeg interessert i ansiktet hennes. Det ligger mye i munnvikene og øyekrokene. Hvem er hun? tenker jeg.

Hadde hvit bluse fungert like godt?

– Nei, for hvitt opptar mye plass. Men hvitt ville dreid bildet mer mot døden, så selv om det hadde svekket henne litt, kunne det også løftet bildet mer poetisk.

Ble pyntet på

Dette portrettet av Sigrid Undset er tatt tidlig i karrieren, mens hun skrev på romanen «Jenny». En ung Undset i 1910 sitter med livløst blikk i en kurvstol i et atelier, med tynne, lange hansker og flettet hår.

Laster innhold, vennligst vent..

Det var aldri meningen å bruke fotografiet som et offisielt forfatterportrett, men som et motiv for maleren som skulle lage det ferdige bildet. Slik fikk Undset en kyse (en slags kvinnelig hatt med knute under haken) på hodet. Omgivelsene ble også endret. I stedet for å sitte i atelieret, sitter forfatteren på en balkong og speider utover Kristiania.

– Hun har helt tydelig fått beskjed om å prøve å se ut som en forfatter. På dette tidspunktet hadde hun akkurat begynt å skrive og forfatterpersonligheten hennes var i støpeskjeen, sier Arthur Tennøe.

Han forteller entusiastisk om Undsets image som igjen forandret seg da hun fikk verdens største litteraturpris i 1928. Bildet under viser nobelprisvinneren med hatt og pelskåpe kjøpt i forbindelse med reisen til Stockholm for å motta hyllesten.

Sigrid Undset

NOBEL-VINNER: Sigrid Undset før reisen til Stockholm der hun mottok Nobels Litteraturpris i 1928.

Foto: Alvilde Torp/Nasjonalbiblioteket

– Komposisjonen her er annerledes. Dette er veldig estetisk utformet, sier Tennøe.

Er ikke Dass, Dass?

Petter Dass sitt forfatterportrett har en svært spesiell historie. Dass fikk bare én utgivelse mens han levde; diktboken «Den Nordske Dale-Viise» (originaltittelen fra 1683). Der skildrer han dagliglivet på Helgeland.

Petter Dass

TROLIG IKKE HAM: Petter Dass var både forfatter og prest, men han fikk ikke laget noe forfatterportrett av seg mens han levde. Så hvor kommer dette bildet fra?

Foto: Nasjonalbiblioteket

Det ble ikke publisert et forfatterportrett av Petter Dass mens han levde, men dette bildet ble malt i hans levetid. Det var først da han fikk sin renessanse og ble en viktig del av den nasjonale kanon, at han fikk ble tillagt det nå så kjente portrettet. Dette var mange år etter hans død, så det er tvilsomt om bildet virkelig er av Petter Dass. Likevel har dette motivet blitt det ikoniske bildet av dikteren.

Siden år 2000 har flere historikere forsøkt å løse mysteriet, men ingen har klart å dokumentere hverken det ene eller det andre. Dass eller ikke Dass-gåten forblir uløst. Tennø er klar på hva han tror:

– Det er lite sannsynlig at han så slik ut, men det er det eneste som har vært brukt siden 1874.

Gjorde Ibsen skarpere

Allerede på 1800-tallet ble forfatterportrettene komponert og retusjert for å sette forfatterens kredibilitet i fokus.

Fotografene jobbet hardt med å få Henrik Ibsen til å se staut og sterk ut, men det var tydeligvis ikke alltid lett.

Det første bildet som ble tatt i denne fotoseansen (under til høyre) av Norges mest betydningsfulle dramatiker og dikter, var mislykket.

Henrik Ibsen i kjent positur og som prøvefoto

TIL VENSTRE: Henrik Ibsen på et bilde fra 1898, stram og staut slik vi er vant til å se ham. TIL HØYRE: Prøvebilde tatt i 1887 som viser en ukomfortabel og usikker Ibsen.

Foto: Gustav Borgen, Norsk Folkemuseum, Europeana/Franz Hanfstaengl Kunstverlag, Nasjonalbibliotek

– Det er ingen sikkerhet i ansiktsuttrykket. Han blir avslørt og ser bekymret ut. På senere bilder er han mye mer på banen. Det som fascinerer er at selv om han sitter i den flotte stolen, og i den flotte dressen, så har han et usikkert kroppsspråk. En usikkerhet som jeg har veldig sansen for i dette stadiet av Ibsens liv. Her klarer ikke han å gestalte seg så godt som han ønsker, kommenterer Krogvold.

Nyere tid

Helt siden Dorothe Engelbretsdatter debuterte i 1678 har forfatterportretter fulgt med i bokomslaget. Alvorlige ansikter er gjennomgående.

Åsne Seierstad

ALVORLIG: Forfatter Åsne Seierstad fikk tatt dette portrettet av forlagets fotograf da boken «En av oss» kom ut i 2014.

Foto: Kagge/Sturlason

Det var Kagge Forlag opptatt av da de lanserte boken «To søstre» av Åsne Seierstad. I bokomslaget bruker Kagge det samme fotografiet som i den forrige utgivelsen fra forfatteren: «En av oss». Seierstad ser dønn alvorlig ut mens hun vender ansiktet mot leseren.

– Handler det om flukt og terror ser det rart ut om forfatteren flirer, sier forlagssjef i Kagge, Anne Gaathaug.

Forfattere er ofte hemmelighetsfulle personer som helst deler tankene sine i tekst. Likevel følger alltid portrettet med, i lanseringen og inni boken, som et «hei, det er jeg som har skrevet dette, og du bør lese».

– Selv liker jeg å se hvem som har skrevet boken jeg leser. Det gjør at jeg blir litt bedre kjent med forfatteren, sier forlagssjefen.

Fotograf Morten Krogvold er enig:

– Jeg er interessert i å se hvordan mennesket, som har skrevet alle disse flotte tingene, ser ut. For jeg er opptatt av verdens vakreste landskap, som er menneskets ansikt. Mystiske ansikter er de beste.

– Ukomfortabelt er bra!

Portrettfotografene jobber iherdig med å få fram det rette uttrykket i en forfatters ansikt. Morten Krogvold forklarer at han må bli kjent med personen som skal fotograferes. Når det er kort tid og ikke ideelle omgivelser, er det krevende.

– Sårbarhet og verdighet er vanskelig å kombinere, men det er nettopp de to tingene jeg er ute etter.

Da er det viktig å gjøre forfatteren som skal portretteres ukomfortabel.

– Man sier at det gjelder å få folk til å slappe av. Jeg gjør det motsatte. Det skal være hyggelig, men med en spiss spenning. Jeg må stille vanskelige spørsmål underveis i fotoseansen, forklarer Krogvold.

Et alvorlig fenomen

Dag Solstad og Tobias Nordbø

TIL VENSTRE: Forfatter-veteran Dag Solstad fotografert bokhøsten i 1982 da «Gymnaslærer Pedersen» kom ut. TIL HØYRE: Tobias Nordbøs forfatterportrett fra boka «Hasj og høykultur» som kom 2017.

Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB Scanpix/Erika Hebbert, Aschehoug forlag

Hodet på skakke, alvorlig blikk rett i linsen. Dag Solstad på 1980-tallet. Et klassisk bilde av en forfatter.

Når forlagene gir ut romaner i dag, er det ofte denne lange tradisjonen med portrettfoto (forfatter med alvorlig blikk) som henger igjen.

Alle forfattere fotograferes, selv de som hater å ha fokus på seg selv. Den alvorlige og tenkende mannen med rynket panne, som Karl Ove Knausgård, er gjennomgående. Han skriver riktignok også alvorlig.

Karl Ove Knausgård og Lars Saabye Christensen

TIL VENSTRE: Forfatterportrett av Karl Ove Knausgård. TIL HØYRE: Lars Saabye Christensen med alvorlig ansikt.

Foto: Berit Roald/Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Krogvold foretrekker det klassiske tidløse fotografiet. Det skal fungere også om 40-50 år. Bildet skal gjenspeile et helt forfatterskap, ikke bare en enkelt bok.

– Jeg vil gjerne se bilde av en forfatter som en jeg kan se opp til. Det er kanskje litt gammeldags tenking. Men jeg har ikke lyst til å se Lars Saabye Christensen i underbuksen. Jeg har ikke noen interesse av det.

Latter-bilder liker han heller ikke. Kanskje i en avis, men uttrykket må være mer enn et øyeblikk.

– Latteren er bare et bitte lite øyeblikk i et menneskes liv og hører ikke med i det tidløse, sier han.

Den smilende forfatteren

Forfatteren Janne Stigen Drangsholt ble forsøkt å skviset inn i den tradisjonelle portrett-malen i debutboka «Humlefangeren» fra 2011. Drangsholt var opptatt av å gjøre det så riktig som mulig da hun skulle ta sitt første forfatterbilde. Boken var alvorlig. Portrettet, med høyhalset svart genser, viser et åpent ansikt midt imellom smil og alvor.

Janne Stigen Drangsholt alvorlig og smilende

SMILER: Janne Stigen Drangsholt har gått «all in» som smilende forfatter.

Foto: Asbjørn Jensen, Samlaget/Ingvild Jørve, Tiden forlag

Ingrid Winter-bøkene som kom senere tar også opp alvorlige temaer, men der skriver forfatteren mer humoristisk.

– Da jeg begynte å skrive morsomt føltes det som om jeg brøt en barriere. Det var ingen vits i å gå tilbake. Siden den første «Ingrid Winter»-boken har jeg alltid smilt. Det at man skriver morsomt eller smiler betyr ikke at man ikke tenker alvorlige tanker, eller tar det man driver med alvorlig, sier Drangsholt.

I og med at hun smiler hele tiden, synes hun ikke at hun ser ut som seg selv når hun er alvorlig.

– Det er et default-uttrykk for meg. En gang spurte en arbeidsgiver om jeg ikke kunne «smile litt mindre og helst ikke le» da jeg skulle ha en presentasjon, ler Janne Stigen Drangsholt.