– Jeg lever egentlig et veldig kjedelig liv
Bjarne Melgaard om sex, dop, dødshuset og svartmetall. Og kunsten.
Tverr og vanskelig. Kropp som en tungvektsbokser. Sadomasochisme, pedokunst og narkotikamisbruk. Svære malerier med ståpikker.
Jeg kjente bare til Bjarne Melgaard gjennom rykter og overskrifter. Han er en myteomspunnet billedkunstner. Elsket og hatet. Kritikerrost, innkjøpt av samlere og pervertert av tabloidene. Og, skal det vise seg … from og imøtekommende.
Gjennom sommeren skulle jeg lage en TV-dokumentar om Melgaard. Han hadde flyttet hjem etter 18 år i eksil i Europa og New York. Hva var planene hans nå? Er han bare en kunstner som vil provosere? Jeg ringte for å høre.
– Så jeg skal fortelle med egne ord, spurte Melgaard.
– Ja, sa jeg.
– Ok, vi kan prøve. Men du får ikke filme at jeg maler.
– Hvorfor ikke?
– Noe vil jeg holde privat.
– Men sex og dop og svartmetall, kan vi prate om det?
– Det går greit. Men du ...
– Ja?
– Jeg lever egentlig et veldig kjedelig liv, altså, sa Bjarne Melgaard.
Endelig hjemme. I en kjeller på Frogner har han sitt atelier. Svære, halvferdige malerier av Melgaards særegne figurer og spørrende setninger, står stablet langs veggene. Fargene er sterke, kontrastfylte. Det lukter løsemiddel og maling. En uredd seng og et klesstativ står i et hjørne. Sixpacks med energidrikk er stablet i ei hylle. Pensler og malingstuber fyller bordene.
Melgaard bor både her og i en leid leilighet på Majorstua, i vente på at hans nyinnkjøpte leilighet i etasjen over pusses opp. Der skal han flytte inn med kjæresten. Og med Nanna og Frigg, to franske bulldogger. Favorittrasen til franske prostituerte på 1800-tallet, kan Melgaard fortelle.
– Jeg har ikke bodd hjemme på nesten 20 år. Så det er klart at man har gått glipp av veldig mye. Sånne nære ting som familierelasjoner og sånn, det er viktig for meg. Så jeg syns det er fint å være hjemme igjen. Jeg syns det virker som om det skjer mye spennende i Oslo nå, sier han, mens bikkjene tasser rundt på gulvet.
Dødshus i vasken. Planen var vel egentlig å flytte inn i en kunstnerbolig på Ekely i Oslo. Husplanene han la sammen med arkitektkontoret Snøhetta og eiendomsselskapet Selvaag er blitt et av de mest motarbeidede og diskuterte husprosjektene i Norge i moderne tid.
Kunstnerne i nærområdet aksjonerte og raste i avisene.
De mente Melgaards husdrøm ville kaste mørke skygger over Edvard Munch, hvis tidligere atelier ligger et umulig langt steinkast unna Melgaards påtenkte tomt.
– Jeg tror folk er redd for ting de ikke kjenner, at de er redd for ting som er annerledes enn dem selv. Og kunstnere også. Kanskje de er redde for, eller ikke liker, at noen har større ambisjoner enn de har. Det tror jeg er noe som ligger bak, sier Melgaard.
Han smiler av slagordene som er skrevet på tomten. «Bjarneboy, erru blitt stor?» står det malt på et gammelt betongrør.
«Nei til bygg!» er sprayet på noen steiner. Det er klistret opp et klagedikt om huset på en strømboks.
– Ytringsfrihet, sier Melgaard.
Han tar Oslo Kommunes nei med fatning. Sannheten er at han ikke hadde vært på tomten på mange år. Og nå ser han på andre muligheter for plasseringen av huset. Utlandet er en mulighet, selv om Melgaard helst vil ha det i Norge. Han håper Oslo har rom til det noe uvanlige kunstverket.
– Det begynte med at jeg var interessert i å bygge et hus som skulle utfordre hva arkitektur og billedkunst kan være. Hva som skjer når man smelter de to tingene sammen. At kunsten kommer fra arkitekturen. Og arkitekturen kommer fra kunsten, sier han.
– Men du skulle bo der?
– Ja, det skulle jeg. Og friområdet skulle bevares.
– Da ville folk kommet for å se på huset og deg, da. Du ville jo blitt en del av kunstverket.
– Ja, men bygget har ikke så mange vinduer, sier han. Og ler.
Latteren er buldrende og avvæpnede. Det kraftfulle, alvorstunge ansiktet åpner seg. Mannen med underarmer som tømmerstokker har også noe mykt i seg.
Munch-bråket. Munch blir stadig nevnt i forbindelse med Melgaard. Enten han vil det eller ei. Munchmuseets utstilling «Melgaard + Munch» skapte furore i 2015. Enkelte krevde at Oslo kommune skulle stoppe utstillingen.
De mente Melgaards malerier og installasjoner av nakne kropper og seksuelt mangfold, utøvde vold mot Munchs kunst.
Skoleklasser ble oppfordret til å unngå deler av utstillingen. Munchs arving, Elisabeth Munch, uttalte at hun syns det var uverdig at Melgaard hadde utstyrt maleriet «Pubertet» med en penis.
Resultatet ble en gedigen suksess for museet og en av mest besøkte utstillingene de har hatt.
Melgaard selv er lei sammenligningen med Munch. Men utstillingens kurator, Lars Toft Eriksen, mener likheten mellom kunstnerne er flere.
– Begge tematiserer utenforskap. Og Begge to jobbet med seksualitet og sykdom i en tid hvor de to fenomenene var knyttet veldig nært til hverandre, sier han.
På 1890-tallet var syfilis et stort helseproblem som preget mange, også Munch, og på tilsvarende vis var aids et stort tema på 1980 og 90-tallet.
– Begge kunstnerskapene springer ut av en slags sosialhistorisk kontekst. Som jeg syns er interessant, sier Toft Eriksen.
– Kunstens oppgave i dag må vel være å kunne erindre og kommunisere at det finnes andre virkeligheter. Og det finnes andre måter å leve på, sier Bjarne Melgaard.
Til ytterkantene. Han fant tidlig ut at han var interessert i mennesker og miljøer som skiller seg fra det som blir ansett som det «normale». Han oppsøkte miljøer som gjorde at han satt seg selv i ukomfortable situasjoner. Det var interessant å kjenne på den følelsen.
– Jeg har villet utfordre meg selv og verden rundt meg betraktelig til tider. Og det har vært ting … jeg har oppsøkt ting som jeg ikke har vært komfortabel med selv, for å utforske det, sier han.
– Hva slags miljøer?
– Hardcore SM-miljøer, dopmiljøer, kriminelle miljøer. Jeg ville utforske hvilke virkeligheter andre hadde. Hvilke liv andre lever. Jeg tror det er bra å gå utenfor sin egen komfortsone, samtidig som man beholder integritet. Spesielt som billedkunstner, sier han.
Kanskje har han følte på det utenforskapet siden han var ung. Melgaard beskriver seg selv som en skoletaper. Han hadde få venner. Og han var homofil i Oslo i ei tid da det ikke var noe stas å være homofil i Oslo, forteller han.
– Jeg hadde mye sinne i meg. Mye raseri. Jeg følte meg undertrykt. Jeg følte at mine følelser, min seksualitet, at jeg var usynlig i dette samfunnet. Og … det følte man ikke etter hvert. Men da jeg vokste opp, så gjorde man det.
– Er det derfor seksualitet er et gjennomgangstema i kunsten din?
– For meg var utgangspunktet for all kunstnerisk aktivitet seksualitet. Det var i seksualiteten jeg fant inspirasjon og min stemme. Det var der min identitet lå. Det er i seksualiteten man viser sitt egentlige jeg, sier han.
Seksualitet & kunst. Maleriene hans beskriver homofil kjærlighet og stiller spørsmål om samfunnets syn på seksualitet. Kunstkurator Lars Toft Eriksen mener det gir Melgaard en unik stemme i norsk kunst.
– Jeg vil nok si at Bjarne er og har vært veldig viktig for norsk kunst de siste 20 åra. Og han har et uttrykk og et kunstnerskap som skiller seg ganske markant ut fra andre norske kunstnere.
– På hvilken måte?
– Det handler mye om at Bjarne er homo i kunsten sin. Det er veldig mange homofile kunstnere i Norge, men det er ikke så mange som på samme måte forholder seg til det identitetsaspektet i kunsten som Bjarne gjør. Det gir ham en veldig sterk stemme.
«Svart pikk. Hvit pikk. Endelig», står det skrevet på et av de uferdige maleriene i atelieret hans. «Bestevenner» står det på et annet. Ordene er enten noe han lyst til å formidle, eller så kommer de automatisk i øyeblikket han skaper verket. Han ser på det som en signatur. Om noen uker skal maleriene være ferdig, så skal de pakkes og sendes til Berlin, til en stor soloutstilling på Contemporary Fine Arts.
Melgaard ble tidlig kritikerrost. Han har stilt ut bilder på en rekke anerkjente gallerier og museer verden over. Både Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley har ham i samlingen. Han har solgt kunst for flerfoldige millioner.
– Jeg har klart meg ganske bra, sier Melgaard nøkternt.
Penger og suksess er en nødvendighet for å kjøpe seg et sted han vil bo, men ifølge ham selv drives han av et umettelig behov for å uttrykke seg. Han maler, han skriver romaner og noveller, han lager filmer og dukketeater, og han designer klær.
– Jeg syns klær uttrykker veldig mye. Hvem man er og hvem man ikke er. Og hva man har lyst til å signalisere ut, og ikke signalisere.
I dag har Melgaard en kongeblå dress. En annen dag dukker han opp i rødblomstrete skjorte og shorts. Og han har alltid iøynefallende sokker. Melgaard er opptatt av sokker. Han har malerier av den omstridte kunstneren Otto Muehl hjemme på veggen, og han har rosa sokker med enkle motiver. Han minner mer om platemogulen Suge Knight med sine store fargerike dresser enn Odd Nerdrum. Men det er vanskelig å plassere Melgaard i bås. En utfordring jeg tror han liker.
– Hva signaliserer du i den blå dressen?
– Hehe, pen dress?
Han har tegnet og malt hele livet. Jeg får se bilder av Bjarne Melgaard som barn, en uskyldig gutt som tegnet på alt han fant, som ikke ville annet enn å lese om italienske og franske malere, og som hadde som største drøm å komme inn på Kunstakademiet i Oslo. Han måtte søke seks ganger. Kunsten er en av grunnene til at han fortsatt lever, forklarer han. En periode var han veldig opptatt av døden.
– Jeg fant ut at døden ikke nødvendigvis er den forløsningen mange tenker den er. At man ikke nødvendigvis kommer til et bedre sted. Så jeg kunne like gjerne kan vente med det. Jeg trengte ikke forhaste prosessen, sier han.
Trøbbel i Tyskland. I 2002 ble dødsromantikken til utstillingen Black Low. Utstillingen var Melgaards tolkning av norsk black metal. Og en dokumentasjon over forskjellige måter å dø på. Hva det er estetisk. Hva det er emosjonelt. Frost fra Satyricon gjorde en performance der han kastrerte og satte fyr på seg selv, en levende geit ble påkledd en lateksdrakt, et stort pentagram ble dandert med kokain.
– Også var det denne bildeserien av en mann som skjærer av seg den ene brystvorten og stikker en drill inn i såret etterpå, sier Melgaard.
Han tenker seg om, før han fortsetter.
– Det var vel den billedserien som fikk begeret til å flyte over.
Politiet i Herford i Tyskland stengte utstillingen. De mente den promoterte inhumane akter og umenneskelighet.
– Det var ikke noe positivt for meg. Det var en konseptuell tanke rundt det. Det var en utstilling jeg hadde jobbet mye med.
– Hva ville du si med den?
– Jeg hadde tenkt veldig mye på hva som tilsvarte Edvard Munchs «Skrik» i dag. Og da syns jeg det skriket som black metal var tilsvarte det. Utstillingene sa mye om tilstanden i samfunnet. Og for meg var det også interessant å være en homofil mann som beveget meg inn i et miljø som var ekstremt homofobisk. I tillegg er det umulig å komme unna døden som tematikk mens man lever, sier han.
Et nytt kapittel. Melgaard mener han har ofret mye av seg selv for kunsten. Samtidig som den har vært en redning. Det er lett å tro ham. Og kunsten får flere lag når man kjenner historien hans. Fra å tidligere ha redusert maleriene hans til pen overflate, ser jeg nå rørende, rasende, lidenskapelige og ekspressive malerier som forteller noe unikt og følelsesladet.
Maleriene rundt oss i atelieret er blant de første han har malt etter at han flyttet tilbake til Norge. Det, og at han nå er fullstendig nykter, gir kunsten hans et litt annet uttrykk, er han blitt fortalt. De fremstår lysere, lettere, kanskje et par hakk mer positive.
– Jeg syns absolutt at det har sine klare kvaliteter å jobbe under innflytelse av forskjellige stoffer. Jeg har malt og produsert hele utstillinger på LSD, for eksempel. Det opplever jeg som en helt annen rus, enn for eksempel å bruke crystal meth, eller kokain, eller amfetamin. Men det kan bli en vane. At man bare dytter i seg et eller annet. Og til slutt så blir ikke virkningene så store. Man blir bare veldig sliten.
– Er dette starten på et nytt kapittel i livet ditt?
– Ja, det tror jeg. Jeg er mye eldre nå. Jeg er 51 år gammel. Det er klart at man er på et annet sted i livet enn man var for 10 år siden. Jeg lever et annet liv som ikke bare handler om å tenke på meg selv. Og ikke bare konstant referere til seg selv og gjøre ting som er til egen vinning.
– Hvordan føles det da?
– Det føles kjempebra det.
Et nytt kapitel fylt med innhold. 22. november åpnet Melgaard en utstilling på Galleri Brandstrup i Oslo. Han jobber på en ny roman. I tillegg er han i gang med et kunstprosjekt man kan oppleve gjennom virtuell virkelighet. Der vil han dele virtuelt galleri med verdenskjente kunstnere som Marina Abramovic, Jeff Koons og Olafur Eliasson. Melgaard er ekstremt produktiv.
Melgaard sjokkerer mange, han er omstridt, men samtidig er han omfavnet og så til de grader inni varmen. En dualitet som gjør at kunsten hans fremstår vesentlig for både samtiden og norsk historie. Om 100 år antar jeg at man i Norge fremdeles vil prate om Melgaard.
Men hva ønsker han å etterlate seg? Hva blir arven etter Melgaard, nå som «A House to Die in» er satt på vent?
– Jeg ønsker å ta alle bildene og alt jeg har på lager og bruke det i en stor installasjon. Som jeg heller fluoriserende farge over. Det blir det siste verket. Jeg ser ikke noe kvalitet i å ha verk for ettertiden. Jeg er ikke opptatt av hvordan jeg skal fremstå når jeg er dau.
– Men før den tid da?
– Hehe, det kommer nok mer enn du aner.