De usynlige

Stort sett alle fiksjonsfilmer inneholder flere mennesker enn bare skuespillere. Du vet, folk som surrer i bakgrunnen på gata, på butikken, på bar eller kafé.

Vi legger sjelden merke til dem. De er så å si usynlige.

Men om de ikke hadde vært der, ville det blitt veldig synlig.

Derfor er statister helt essensielle i en film. Personer som gir oss følelsen av å være i et ekte univers.

Hvem er så disse menneskene som alltid er i bakgrunnen?

Jo, min venn – det akter jeg å fortelle deg. Du skal få vite hva de egentlig gjør, hva som driver dem og hvordan du kan bli en av dem.

Og fins det statister som har endt opp som superstjerner? Absolutt.

Den nye storfamilien

Statist-caster Bjørn Kristian Nyland humrer litt når jeg tar kontakt. I flere år har han hjulpet produksjonsselskaper med å finne passende statister til filmene deres.

– Veldig mange av statistene i norske filmer er de samme folka, forteller Nyland. – De har nesten blitt som en familie.

– Er det sant?

– Jepp. Jeg kan sende deg en liste med navn over de ivrigste.

Wow.

Jeg ringer flere av dem. Og jo da; de kjenner hverandre. Mange av dem har vært statister i årevis og blitt venner. De pleier å arrangere julebord og sommerfester – de har til og med vært på partytur med Kielferga sammen.

Det er sosialt å være statist, sier de. Mye trivelige folk.

I Facebook-gruppa «Skrytealbum for Statister, Modeller og Skuespillere!» legger de ut bilder og videoer fra filmer eller TV-serier de har vært med på.

Et bakhode kan være nok, eller et halvt sekunds passering på gata. Noen har på nisselue, politiuniform eller legefrakk. En ligger død ut av en bil.

En av dem jeg snakker med, er en riktig gammel traver. Vidar Kessel heter han og er en travel type. Noen ganger med flere oppdrag i uka, kan han fortelle.

– Skal du noe i nærmeste fremtid?

– Hm, la meg se i kalenderen her ... Ja! På fredag skal jeg være forretningsmann.

– I en reklame eller noe sånt?

– Nei, nei. Jeg skal være med i «Blücher». Den nye filmen, vet du.

Ja. Det vet jeg. Den nye norske storfilmen, faktisk, om offiser Birger Eriksen som tok beslutningen om å knerte den tyske krysseren 9. april 1940. Dette er spennende.

– Bli med på det, da?

– Den er grei.

En stjerne som aldri ble født

Statist Vidar Kessel (78) kan se tilbake på en noget vinglete karriere: Han er utdannet både bilmekaniker og sosionom, har jobbet i fengsel og på sosialkontor, vært selger, hjemmeværende husfar, «ja, alt, egentlig».

Første gang han havnet på lerretet, var han 50 år og hadde lest en annonse i avisen: «Ikke klipp håret og få deg jobb», sto det. Det langhårete ja-mennesket kjente på kallet og ruslet bort til en audition for filmen «Kristin Lavransdatter».

Der lette regissør Liv Ullmann etter en kar som kunne opptre som «en vis mann». Ullmann fikk raskt øye på Vidar med de lurvete lokkene, og utbrøt: – Du ser klok ut.

En stjerne var født.
På en måte.

Vidar syntes det var så gøy å være med på film at han fortsatte med sporadiske opptredener utover 1990-tallet. Men det var først da han gikk av med pensjon at det virkelig tok av.

På en måte.
Vidar Kessel har nemlig aldri hatt lyst til å bli noen filmstjerne.

– Nei, nei, nei. Jeg er med på dette fordi man treffer så mange hyggelige folk! Jeg trives veldig godt med å få oppgaver sammen med andre, løse dem og slå av en prat underveis.

Han er og blir en statist. Mye rart har skjedd; Vidar har badet i kaldt vann, frosset i snøvær, svettet i solsteiken. Han har vært bøddel og gullgraver, deltatt i opplysningsfilmer for Redningsselskapet og sittet på Statsministerens kontor i «Makta».

En gang var han til og med på audition for en Viagra-reklame (barna hans pustet lettet ut ved avslaget).

Det er bare én ting den eldre pasifisten ikke gjør:

– Jeg kler meg aldri i militæruniform.

Men å være med i en film om 2. verdenskrig – dét vil han gjerne.

Forvandlingen

Klokka er halv ni en fredag morgen i mai. Hele 50 statister befinner seg i Filmparken på Jar i Oslo.

Her skal de gjøres klare til en lang innspillingsdag i «Blücher» (regi: Daniel Fahre).

De er bilselgere, telefonselgere, IT-konsulenter, studenter, pedagoger, pensjonister og en og annen som nettopp er ferdig med videregående og har et friår. Noen har gått på skuespillerlinje på folkehøgskole. Noen er uføre etter arbeidsulykker. En setter opp hagestuer, men «styrer dagene litt sjøl».

I dag skal de være sekretærer, forretningsmenn og soldater anno 1946.

– Vet dere hva dere skal gjøre? spør jeg.

– Nei, egentlig ikke, svarer en.

– Jeg har hørt at vi bare skal gå litt rundt nede i byen, sier en annen.

– Kan alle som ikke har skiftet komme inn på kostymen nå? roper en stressa filmkoordinator.

Vår mann, Vidar Kessel, er også på plass.

Stilig! Rundt ham fylles lokalet med andre statister som er kledd om til elegante herremenn. Samt noen kvinnelige sekretærer. Klikk-klakk, sier skoene til statist Adelia Sporsem når hun kommer gående. Hun har på seg en grå drakt og har fått håret nydelig oppsatt.

Vidar kommer i snakk med en annen statist.

– Hvor var det jeg traff deg sist? Var du med på «Marekors» (den nye Jo Nesbø-serien, red.anm.)?

– Ja!

– Ikke sant. Der var jeg òg. Skal vi gå ut og få litt luft?

Uten statister – ingen film

Å finne de rette folka til en film er en viktig oppgave. Så viktig at Gullruten i 2024 endelig lanserte kategorien Årets beste casting. Prisen gikk til Mia Jensen for for TV-serien «Makta».

– Jeg koste meg altså sånn da jeg jobbet med den! sier Jensen.

Nå for tida er det mest profesjonelle skuespillere hun velger ut, men hun har tidligere jobbet mye med statisteri, som hun kaller det.

– Statister fargelegger scenene, og uten dem ville alt sett dødt ut. Vi er helt avhengige av dem.

Men man kan ikke raske med seg hvem som helst i enhver filmproduksjon.

– Folk må passe og representere samfunnet på en naturlig måte. Skal man filme på et diskotek, vil vi ha 19-åringer og ikke 30-åringer. Vil vi ha brannmenn, er det ofte en fordel at de har den bakgrunnen selv, sånn at de vet hvordan man trakterer en brannslange.

Det har blitt en del kveldsarbeid. Plutselig utsettes innspillingsdatoer i siste sekund, og Jensen må ringe rundt til ørten statister for å høre om de kan stille opp en helt annen dag i stedet – noe som slett ikke er en selvfølge.

– Mange produksjonsselskaper har korte frister, som gjør at de kan glemme hvor viktige statistene er. Ikke minst at de skal behandles bra. De er med på lange dager og skal ha lunsj og lønna de har krav på.

– Hvor mye får de betalt?

– Rundt 1000 kroner dagen.

Riften om replikkene

Da Vidar Kessel var «en vis mann» i «Kristin Lavransdatter», fikk han også 1000 kroner. Dette var i 1995.

– Heh. Det går jo ikke an å leve av dette, akkurat.

Nå står han i skyggen i filmparken og mimrer med statistkollegene Bjørnar Bruun og Kjetil Lunder.

– Vi spilte nazister igjen, husker du det? sier Bjørnar.

– Stemmer det! Men husker du den gangen da du fikk replikk, og ikke jeg? sier Vidar.

– Haha, ja.

– Er det stas å få replikk? spør jeg.

– Ja, er det unisone svaret.

Å være den statisten som får si noe i en film, dét er saker. Men det er også mye lureri forbundet med dette, kan herrene fortelle.

– Man skal egentlig få bedre betalt hvis man har replikk, for da er man jo ikke statist lenger, sier Kjetil. – Man er aktør. Men da pleier de å si at man er «statist med replikk», og så er vi like langt.

Det er sjelden at noen tør å protestere, for da kan det hende at man mister replikken, og så går den til en annen statist i stedet.

– Hvis man sier noe i en film, skal man dessuten få navnet sitt på rulleteksten.

Noe som også hender ergerlig sjelden.

– Det er vel sånn man må tenke: Du spiller på Real Madrid, men du spiller ikke. Du sitter på reservebenken.

– Er det mye kniving i miljøet?

– Tja. Vi konkurrerer jo ofte om de samme jobbene, da. Så man har vel kjent på en viss irritasjon.

Plutselig skjer det noe i Filmparken på Jar. En ekte stjerne har dukket opp, en som har hatt navnet sitt på rulleteksten X antall ganger: hovedrolleinnehaver i «Blücher» – sjølveste Bjørn Sundquist. Han skal også sminkes og kles om før opptak, og nå står han fem meter unna og tar en sigarett.

Det merkes at Sundquist er til stede. Det mumles i statistrekkene. Noen manner seg opp, går bort til skuespilleren og vil ta selfie med ham.

– Er dere opptatt av kjendiser?

– Noen er det.

– Ja, det er alltid noen som vil prate med dem.

– Jeg snakket med Peter Stormare på en jobb en gang, sier Kjetil. – Men det var fordi han tok feil av meg og en annen.

Fra statist til superstjerne

Ikke alle statister drømmer om å bli oppdaget. Men noen gjør det. Og noen klarer det.

Brad Pitt strevde fælt som statist i Hollywood på 1980-tallet, og kan blant annet skimtes som kelner i bakgrunnen i filmen «No Man's Land». 30 år senere koste hovedrolleinnehaver Charlie Sheen seg på Instagram:

Flere storheter har startet på denne måten, og hvis du ser nøye etter kan du finne dem.

I «The Verdict» (1982) sitter Bruce Willis på tilhørerbenken i en rettssal. I «Dazed and Confused» (1993) drikker Renée Zellweger øl i en blå pickup.

Eller kanskje du skal kose deg med filmen «Scudda Hoo! Scudda Hay!» (1948) i helga? Da kan du få et glimt av Marilyn Monroe i en kano.

Hvor skal man så begynne hvis man vil ende opp på den røde løperen? Vel: Du får noen tips etter hvert!

«Blücher»-statistene har uansett ulike grunner til at de vil være med:

Vadmel i varmen

De 50 statistene i Norges neste storfilm har blitt fraktet i buss fra Jar og ned til Oslo sentrum. De har på seg ullfrakker og vadmelsuniformer. Sola smiler – det er 25 grader.

– Hoisann, sier Vidar Kessel under den svarte hatten.

Statistene vekker oppsikt; folk i shorts og sommerkjoler stopper opp og tar bilder. Krysset Rosenkrantz’ gate / Otto Sverdrups gate ved Rådhusplassen er sperret av, og området er fullt av skinner, kameraer og folk med gule vester. En politimann skal passe på at ingen uvedkommende braser inn i filmen.

Vidar blir plassert på et hjørne.

Sammen med de andre statistene skal han være med på å skape et naturtro gatebilde: Med dokumentmappe under armen skal de vandre rundt i Wall Street-stil.

Og Bjørn Sundquist? Han skal gå nedover gata og se alvorstung ut. Hvordan ville det sett ut uten statister? Ganske tomt. Dra i pila og se selv!

Vidar har på sin side begynt å tenke på lunsj allerede. Før koronapandemien pleide den å være veldig bra for statistene, sier han, gjerne buffé med varmretter.

– Men nå for tida får vi for det meste hver vår pappeske og trebestikk.

Det er uansett lenge til mat, skal det vise seg. En time og et kvarter senere har Vidar krysset gata seks ganger. Dette er bare begynnelsen.

Tida som forsvant

For her er en god egenskap å ha som statist: tålmodighet. Å gjøre filmopptak tar nemlig utrolig lang tid. Scener skal gjøres på nytt og filmes fra ulike vinkler, og folk skal være riktig plassert.

Ved Rådhusplassen har politimannen som sto vakt plutselig forsvunnet i løse lufta, så nå durer blankpolerte Teslaer rett inn i filmsettet anno 1946.

– Faaaen! roper innspillingsassistenten.

Alt må gjøres om igjen – igjen. Dette er helt vanlig.

Så hva pleier statister å gjøre mens de venter på neste beskjed? Jo, det er da de blir kjent med hverandre. De drikker kaffe og prater. Noen spiller kort. På settet til TV-serien «Julestjerna» var det ei dame som rakk å strikke tre luer før arbeidsdagen var over.

Statist Bjørnar Bruun sier at venting er en øvelse. Han vet hva han snakker om, for en gang ble han glemt en hel innspillingsdag. Dette var under pandemien, og han skulle jobbe på forsikringskontor i en TV-serie (som han ikke husker navnet på, «det har vært så mange at alt går i surr»).

På grunn av enmetersregelen ble statistene plassert på hvert sitt lille rom før innspilling. Etter hvert kunne Bjørnar høre at de andre ble hentet ut av naborommene for å gå på sett, men ingen hentet Bjørnar. Timene gikk.

– Jeg torde ikke å si noe, for det var så strengt med disse virus-greiene.

Han hadde ikke med seg telefon, ingen bok eller avis – ingenting.

– Jeg gjorde virkelig ikke noe som helst. Jeg satt på en stol ved et lite bord hele dagen.

Til slutt ble lyset i bygget slukket. Alt var forunderlig stille. Det var ikke før en vaktmester med et klirrende nøkkelknippe stakk hodet inn og lurte på hva Bjørnar gjorde der inne, at han torde å gå ut. Da hadde alle dratt hjem fra jobb.

Pineapple, pineapple, pineapple

Prisvinnende caster Mia Jensen har hjulpet mange statister når dagene blir lange.

– Det er vår jobb å få dem til å holde på motivasjonen. Noen blir veldig selvbevisste også, og kan få problemer med å gå naturlig. Da må vi få dem til å slappe av.

En annen ting Jensen har bistått med, er såkalte statist-dialoger. For når statister for eksempel skal sitte i bakgrunnen på kafé – hva snakker de egentlig om rundt bordene sine?

Svaret er: Ingenting! Disse dialogene er helt lydløse. Alt må nemlig være stille for at hoveddialogen mellom skuespillerne skal høres. Så når du ser noen snakke i bakgrunnen i en filmscene, mimer de altså bare.

– Jøss!

– Ja, det er en kunst å late som om man prater naturlig. Bare det å gestikulere troverdig er vanskelig.

Jensen har prøvd å gjøre det enklere ved å gi statistene «roller». Noen kan for eksempel late som at de diskuterer eksamen, et par kan sitte og vente på barnet sitt, noen ganger skal de være litt uenige med samtalepartneren sin eller synes at hun er morsom.

– Men det kan også fungere å få dem til å mime ett ord om igjen og om igjen: Pineapple.

–?

– Det funker bra. En fin mengde konsonanter.

Grei beskjed

Selv om de aller fleste statister stort sett gjør som de blir fortalt, hender det innimellom at noen av dem prøver å ta regi. De legger seg opp i hvordan ting på sett skal løses, og de vil gjerne instruere skuespillerne i hvordan de kan gjøre en bedre jobb.

– Ja, jeg har møtt noen sånne, sier innspillingsassistent Noah Josef. – Ikke ok.

Han har stresset rundt med ropert i hele dag, men klokka har bikket tre og det er endelig lunsj. Vidar Kessel og de andre statistene har krysset gata noen-og-tretti ganger (jeg mistet tellinga) i seks timer. Vidar er klam og sulten inne i ullfrakken. Nå venter han på trebestikket.

Men – herre min hatt!

Bjørkegaflene uteblir. Alle statistene skal på indisk restaurant i stedet. Og Bjørn Sundquist skal spise sammen med dem! Dette er en staselig unntakstilstand.

Sundquist selv synes også det er trivelig å spise med andre, i stedet for (som statistene sånn omtrent har gitt inntrykk av) å innta trøfler og andeconfit i forgylt enerom.

Jeg er nødt til å snakke med mannen om hans førstehånds erfaring med de evige annenfiolinene.

– Jo, jeg har møtt utallige statister opp gjennom årene, sier Sundquist. – Akkurat i dag er de veldig greie, men det har jo vært en del idioter òg.

Idiotene, ja. Den gamle ringreven forteller at statister ofte kommer bort for å hilse, slå av en prat eller ta selfies med ham på sett. Det pleier å være greit. Men slett ikke alltid.

– Rett før en spesielt emosjonell scene trenger jeg ofte å tenke for meg selv. Om det da dukker opp en eller annen masekopp, pleier jeg å si ifra. På en høflig måte.

Og så smalner Sundquists blå blikk.

– Men hvis det ikke hjelper – da ber jeg vedkommende dra til helvete.

Epilog

Noen uker etter filmopptaket slår Vidar Kessel på tråden.

– Hei, og takk for sist! Jeg ringer for å invitere deg til statistenes sommerfest. Kommer du?

Ja. Klart det.

Apropos film – her er flere kule saker: