Hager under vann

Fotograf Javier og jeg sitter på huk og glaner inn i en verden under vann, i en leilighet på Bjølsen i Oslo.

Den 38 år gamle akvarium-eieren Mathias Estensen lener seg fram imellom oss og forteller om hva det er vi ser på.

Dette er aquascaping. Hager under vann, om du vil. Et vakkert, lite, harmonisk og grønt økosystem.

Stemmen i øret er en rolig, men jevn trøndersk fakta-mitraljøse.

Vi lærer om slangen til høyre som presser karbondioksid inn i vannet. Hvor de forskjellige plantene kommer fra, hvor viktig det er å ha planter som trives sammen – i samme temperatur, samme lys, samme forhold, samme verden.

Ifølge Mathias er det én fisk oppi her, men vi får ikke øye på den.

Boblingen vi er vitne til, og som du så i toppen av denne saken, kalles «pearling». Plantene omdanner karbondioksid til oksygen.

De små boblene klorer seg fast i bladene, men slipper taket en etter en, i hele akvariet. Det er som om glassbeholderen er fylt med Farris, eller i det minste Bris.

«Pearling» er dagens høydepunkt for en aquascaper, og vi får være med.

– Det er ganske meditativt, sier Mathias.

Vi nikker. Det er det.

All in

Mathias Estensen er en fyr som liker å gå egne og gjerne litt krokete veier. En utpreget individualist som husker godt hvordan han hatet lagidrett som liten. Han liker fluefiske og skogen, videokunst og mye annet det går an å «nerde på» (hans egen beskrivelse).

Han er en sånn alle kjenner et par stykker av. Han eller hun som er (irriterende) gode på å sette seg inn i ting. De som forstår alle knappene på fjernkontrollen til TV-en.

Tidlig i 20-åra kjøpte han seg småbruk i Selbu utenfor Trondheim. Heller ikke det vanligste å gjøre. Mathias virker å trives litt utenfor livets mest opptråkka stier.

Aquascaping oppdaget han i 2011. På den tiden jobbet han med folk i akutt krise i rusomsorgen i Oslo. Overdoser og vold var, om ikke dagligdags, i alle fall noe man opplevde relativt ofte.

Stressende jobb = Mathias trengte å koble av på fritiden.

TV-serier med vaklende zombier som overtar verden i slow motion var gøy, men det gjorde ikke nytta.

Mathias trengte noe nytt å dykke ned i. Han hadde eid akvarium som liten. Kunne det være noe å ta opp igjen?

De første, forsiktige googlesøkene viste at mye hadde endra seg i akvarieverdenen siden Mathias og brodern sysla med småfisk og steinbunn i Trondheim på 90-tallet.

Mannen og reka

Japaneren Takashi Amano dukket stadig opp. Han var kjent for sin banebrytende bygging av akvarielandskap.

Amano vokste opp i havnebyen Niigata på vestkysten av Japan på 50- og 60-tallet, ble fotograf og designer, proff banesyklist og ikke minst: aquascape-legende.

Han hadde elsket natur siden han var liten pjokk, og helst den man finner under vann. Han kasta ikke oppi litt sand, en sjørøverskatt i plast, et par gullfisk og sa seg fornøyd med det.

Nei. Han bygget vakre, grønne underjordiske hager. Med røtter og gress og planter og liv. Som i naturen, rett og slett.

Mathias satt klistra foran videoer og bilder av Amanos aquascaping.

– Jeg synes det så helt sjukt ut, sier Mathias.

Han trålet nettet videre. De naturtro akvariene handlet ikke bare om utseende, leste han.

– Det skulle være fungerende biotoper.

– Ehh. Hva er en biotop, igjen? (spør jeg, som om jeg har det på tunga).

Heldigvis fulgte Mathias bedre med i naturfagstimen enn undertegnede og kan forklare at en biotop er et lokalt økosystem med godt, grønt naboskap der artene lever «lykkelige», side om side.

Det kan være en bestemt biotop fra et eller annet sted i Nordmarka, på Finnmarksvidda eller i Amazonas, eller du kan mekke en helt egen.

Uansett; for at det skal funke, må det være rett balanse mellom lys, karbondioksid, oksygen, bakterier, alger, saltstoffer og næring.

Av alt det smarte Takashi Amano fant ut av, så er det kanskje to ting han er mest kjent for:

Gjennombrudd nr. 1: Han tilførte karbondioksid til vannet – som plantene igjen omgjorde til oksygen, og som hevet livskvaliteten for alt levende i akvariet. (Og som skaper «pearlingen» vi sitter og koser oss med på Bjølsen.)

Gjennombrudd nr. 2: Han innførte reka; Caridina Japonica. Dette er arbeidsjernet som hjelper akvarieeieren med å holde algene i sjakk, og som driver med generell opprensking av planterester og annet «skrot». Caridina Japonica-reka har mange navn, men nå kalles den bare Amano-reka – etter Takashi Amano.

– Og disse rekene vi ser på her, er det...?

Vi er tilbake foran akvariet hjemme hos Mathias.

– Ja, det er Amano-reker. Det er vaktmesterne mine. De kan bli opptil 10 år i fangenskap. Han ene har vært med siden starten, sier Mathias og peker på en reke før han blir litt usikker og lurer på om det kanskje er den baki gresset til høyre som er eldstemann.

Jeg noterer i min notatblokk at «det ikke er lett å se forskjell på to cirka like store reker», og tenker at dette kan jeg bruke i saken.

– Noen reker har kommet seg ut av akvariet og krabbet langs gulvet og helt bort til sofaen, sier Mathias og peker.

Vi snur oss mot sofaen og stua. Det er minst fem meter bort dit.

– Jøss, er det sant?

– Jepp. Jeg har funnet et par stykker. Røde. Kokt på varmekabler.

Akvariet til Mathias er fullt av grønne planter og reker og bobler, og den ene fisken som gjemmer seg. Den skal snart få selskap.

Selv om det for en del aquascapere ikke er så viktig med fisk, synes Mathias det blir litt gøyere med flere svømmende gjester.

Det synes dattera og. Elly (3) liker å være med å mate rekene, men er veldig klar for no fisk snart.

Men det gjør universet vanskeligere å kontrollere. Skal du ha fisk oppi aquascapen din må du holde tunga rett i munnen. De må gå godt overens seg imellom, og ikke minst med vaktmester-rekene.

– Hvis du putter litt for spenstige fisker oppi, og rekene begynner å slite, kan du få problemer.

Mathias har hatt sin tørn med alger og bakterier. Amano-reka tar hånd om mye, men får du skjeggalger, eller den fryktede cyanobakterien, blir det fort trøbbel i paradis.

– Cyanobakterien er badass. Og den kan komme inn gjennom vinduet på et støvkorn, så det er ikke lett å beskytte seg.

For noen år tilbake var det full vannkrig i akvariet til Mathias:

Cyanobakterien (3,8 mrd. år gammel) versus trønder (i 30-åra).

– Kunne du ikke bare kasta ut alt og starta på nytt?

– Nja …

Mathias gjorde ikke det. Jeg kunne kanskje spart meg spørsmålet. Hvorfor skylle en 3,8 milliarder år gammel utfordring ned i do. Det er jo litt gøy og?

Bakterie-angrepet ble starten på en lang og tålmodighetskrevende kamp, som mennesket til slutt gikk seirende ut av.

– Heldigvis er dette ganske stabilt nå, men i perioder hvor det har vært mye kødd, så har jeg stått og surra til nærmere midnatt en del kvelder. Hvis noe må fikses, så må det tas med en gang.

Vi har ikke på oss hvite labdrakter i møtet med akvariet, så han er ikke så redd alger og bakterier. Men det står ikke tilfeldig plassert i leiligheten.

Det ellers så lyse og luftige hjemmet har en perfekt skyggeplass rett på utsiden av badet. Der står akvariet.

Utsetter du aquascapen for sollys vil du få for mye algevekst, og da kan du like gjerne pakke sammen.

Det kunstige lyset over akvariet tilsvarer lyset ute på en overskyet dag (6.500 kelvin), er tidsinnstilt og sørger for å holde «dagen» åtte timer lang.

– Lar du dagen vare lenger enn 10-11 timer har ikke plantene noe utbytte av det. Algene, derimot ...

– Her er man gud?

– Jepp. Og du kan være gammeltestamentlig, om du vil. Skru opp CO2en og sett det i sola, så kreperer jo alt.

Ikke Aqua-alene

Da Mathias startet med innkjøp til sin nye hobby møtte han undring i akvarie-butikken.

– Jeg husker at en fyr sa, «Akkurat de greiene du driver med, er jo ganske snevert, da», sier Mathias og ler.

Han synes ikke det er noe vanskelig å forstå at noen synes det er sært. Men han er ikke helt alene om dette, altså.

Aquascaping er kanskje ikke svært i Norge, men fenomenet er en relativt stor nisje i akvarium-miljøet, hvis du ser på hele verden under ett.

Oliver Knott er den tyske stjerna. Felipe Oliveira den portugisiske. George Farmer den britiske. I tillegg finnes det mange flinke i Nederland, Øst-Europa, USA, Kina og andre steder.

Den største internasjonale konkurransen, (trekk pusten) Aquatic Gardeners Association's International Aquascaping Contest, får inn flere 1000 bilder i ni forskjellige kategorier.

(Deltakerne i konkurransen plukker ut alt av slanger og pumper, lyssetter akvariet sitt og tar fotografier.)

Går du inn og kikker på de innsendte aquascapene, så blir du sittende en stund.

Den mest kjente av alle aquascapere er uansett legenden Takashi Amano.

Japaneren døde i 2015, 61 år gammel.

Bare måneder etter at hans kanskje største prestasjon, selve livsverket, åpnet i Lisboa, Portugal:

Forests Underwater at Lisbon Oceanarium.

Et 40 meter langt akvarium formet som en hestesko. Det inneholder 10.000 fisker av 40 forskjellige slag og ser helt drøyt ut.

– Jeg skulle gjerne vært der nede og sett, altså, sier Mathias.

– Drømmer du om et svært akvarium?

– Ja, jeg tror alle som driver med dette gjør det, egentlig.

Back to work – with a plan

Siden Mathias startet med aquascaping i 2011 har han skiftet jobb og fått seg lang tittel: Teamleder for bo-oppfølgingstjenesten Flexbo i bydel St. Hanshaugen.

Stadig rusfeltet, men mindre akutte kriser. Mer folk på tur inn i samfunnet, enn dem som snubler ut. Tilfriskning. Bolig. Aktivitet.

Oslos nye rus-strategi, som ble vedtatt i fjor, styrer etter noe som heter recovery-modellen.

Kort fortalt dreier det seg om å gi folk mer kontroll over sin egen bedring og å se at folk er mer enn sin adferd. Legge til rette, motivere og gjødsle mennesker – ikke piske og peke.

I den nye jobben og under den nye reformen har Mathias vært med på å utvikle det lille aktivitetssenteret «Oslokassa».

«Oslokassa», som ligger i en helt vanlig leilighet nedenfor Vår Frelsers Gravlund, minner aller mest om et kunstverksted.

Svært bord fullt av maling og andre redskaper, hyllene er fulle av fuglekasser i all verdens farger.

Gjengen i «Oslokassa» jobber med å lete fram gnisten i folk – komme i gang med noe kreativt og meningsfylt.

De har hatt stor suksess med et veldig gøyalt fuglekasse-prosjekt, som blant annet har pyntet opp trærne ved noen av Oslos største elver. (Se faktaboks i bunnen av saken.)

Nå har Mathias en aquascape-inspirert plan. Wabi-Kusa er en avart av aquascaping og kan best beskrives som en slags minihage som vokser opp av vannet i en glassbolle.

Mathias har tatt med seg små avleggere fra akvariet hjemme og spedd på med nyinnkjøpte planter.

På kunstverkstedet dyrker de fram de ulike plantene i små blomsterkasser, før de møysommelig kan plasseres i glassbollene på omtrent 20 centimeter i diameter.

Der må de stå en stund, under plastfolie, for å feste seg og bli sterke. Dette tar tid, er pirkearbeid og krever konsentrasjon, kjærlighet og oppfølging.

Og det er poenget!

Det «Oslokassa» jakter på er ikke bare god eller vakker kunst. De vil ha kunstprosjekter som skaper aktivitet.

Mathias tror Wabi-Kusaen har potensial. Han ser for seg at de små minihagene kan plasseres ut i kontorlandskaper. Ute blant folk.

– Kanskje vi kunne leaset dem ut til bedriftsmarkedet og påtatt oss jobben med å stelle dem i leasingperioden?

Det er en stor fordel for menneskene i «Oslokassa» å komme seg ut i samfunnet, bli sett og oppleve anerkjennelse.

De som jobber der ser dessuten lenger enn til hverandre når de setter seg mål.

– Vi ønsker jo å inspirere «hvermannsen» også. Hvis publikum kan se hva vi driver med, og like det de ser, så kan vi kanskje tenne en gnist der og?

Anbefalt videre lesning: