Marena Carsten Syrstad

Marena Carsten Syrstad tatovering over arr etter selvskading.

Foto: Javier Auris / NRK

Marenas dekkoperasjon

ÅRNES/OSLO (NRK): Jenta fra Kristiansand har tatovert over vonde minner fra oppveksten.

I 2013 sitter den unge metalrock-entusiasten Marena Carsten Syrstad (13) hjemme på rommet i Kristiansand og kutter seg opp på armer og lår. Hun har blitt mobbet på skolen siden første skoledag, i førsteklasse.

Hun sovner til Meshuggah (metal) om kvelden. Hun har alltid musikken med seg. Musikken er selve tryggheten hennes.

Men det begynner å hope seg opp for den unge jenta. Hun har undertrykt følelsene for lenge.

Selvskadingen blir Marenas utløp, til mamma og pappas store fortvilelse og hjelpeløshet.

Hun er ikke sint. Hun er ikke lei seg. Hun er flat. Apatisk, er ordet hun bruker i ettertid. Det å kutte seg blir en måte å i det hele tatt føle noe som helst.

Marena blir utredet for sine psykiske lidelser, men diagnosen som kommer ut på andre enden, aspergersyndrom, er skivebom og blir senere annullert.

Vendepunktet

Redningen kom i form av en psykolog Marena fikk gjennom det lokale BUP-kontoret i Kristiansand (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Psykologen serverte en innfallsvinkel som fungerte. De snakket ikke så mye om hva som var vondt og hvorfor, det følte Marena at hun hadde brukbar oversikt over.

De snakket om psykologien bak det hele. Marena ble veldig interessert i det. Hva skjer inni mennesker når ting blir vanskelig, og hvorfor vi gjør som vi gjør?

Marena lærte sakte, men sikkert å forstå seg selv.

– Følelsene mine var problemet. Jeg måtte bearbeide dem. Så fort jeg forsto det, var det lettere å gi slipp. Jeg gikk fra ubevisst til bevisst i de samtalene, sier Marena i dag.

I 2016, 17 år gammel var Marena ferdig med selvskading.

– Jeg begynte å føle igjen.

Men selvskadingen var jo ikke helt ferdig med Marena. Arrene ble med videre.

Det er på tide å introdusere Leif.

En mann reiser seg

For samtidig som Marena begynte å kutte seg i Kristiansand reiste en gjennomtatovert metalrocker seg i Skogbygda, litt øst for Gardermoen.

Leif Munkeliens hender og armer

HVOR MANGE TATOVERINGER HAR LEIF? – Vet ikke. Det starta med en rose i Gøteborg i 1989. Det er lenge siden jeg har talt dem nå. Hvis du kan telle dem, så har du for få, sier Leif med et smil.

Foto: Javier Auris / NRK

Lastebilsjåfør Leif Munkelien hadde ligget pal i over fire år etter en voldsom arbeidsulykke da han skled i det han skulle dra en pall med bildeler av lastebilen. Omtrent alt som kunne gå galt med ryggen gikk galt. Tre prolapser, en ødelagt mellomvirvel-skive og påfølgende operasjoner.

Nå kunne han stå, men hvordan reiser man seg egentlig etter så lang tid utenfor arbeidslivet?

Leif var 100 prosent uføretrygdet, så det var ikke snakk om å gå tilbake til jobben.

Som Marena måtte han tenke helt nytt.

Han hadde alltid drømt om å jobbe med ungdom.

Han hadde elsket hardrock siden han oppdaget Kiss i 1977.

Han hadde hatet mobbing hele livet. Leif kunne ikke fordra det om folk snakka stygt bak ryggen til andre. Han orket heller ikke å se politikere som hakket på hverandre på TV, og han ble uvel av folk som var kjipe med hverandre på byen eller på fest.

I 2015 ble denne treenigheten av engasjement til organisasjonen Metalheads Against Bullying (MAB). Leif Munkelien siktet mot stjernene:

«En gang skal det bli Norges største anti-mobbe-organisasjon.»

Leif Munkelien

HAR ALDRI BLITT MOBBA: – Nei, jeg har ikke det. Jeg er vel den eneste i Metalheads Against Bullying som ikke har noe slikt trøbbel i fortida.

Foto: Javier Auris / NRK

Leif og hans armé av frivillige non profitt-arbeidskamerater reiste rundt på metalrock-festivaler med buss og stand på festivalområdene.

De tilbydde fellesskap, et trygt sted («Safespots», kaller Leif det), samtaler, T-skjorter og annet MAB-merch.

Gjengen var sammensatt.

– Vi har hatt med en døv, en blind, mobbeofre, tidligere rusmisbrukere, folk som har opplevd overgrep eller drevet med selvskading. Alle er med for hjelpe andre som sliter.

Det høres på mange måter ut som en Avengers-superhelt-gjeng der alle har hver sine styrker. Her er det kanskje svakheter, som er snudd til styrke.

Det tok ikke lang tid før svære navn i rocken erklærte støtte til MABs arbeid.

Niclas Engelin og Rob Halford i MAB-merch.

PROFILERT STØTTE: Rob Halford i Judas Priest har holdt konsert med T-skjorta. Dette bildet sendte han til Leif & co for å markere støtte. Til venstre ser du Niclas Engelin i In Flames på scenen med T-skjorta på. Han sendte også en videohilsen der han heiet MAB fram. Lista over band og artister som støttet organisasjonen ble lang raskt (og den vokser stadig).

Foto: KENNETH BALUBA SPORSHEIM / ROB HALFORDS PRIVATE BILDE

«Prettier Scars»

I 2017 satt Leif foran skjermen og surra på Youtube da en tatoveringsvideo vekket hans interesse. Det var en australsk tatovør som hjalp folk med arr etter selvskading.

Hun tatoverte vakre motiver over vonde minner.

«Hey! Det skal vi og gjøre!», tenkte Leif og kontakta sporenstreks tatovør-kameraten Bjørn O. Holter for å høre hva han tenkte om saken.

Bjørn var med. Det tok en halvtime, så var planen klar.

MAB-prosjektet, «Prettier Scars», kom til verden. Leif og Bjørn dro ikke på høyfjellshotell for å workshoppe fram en strategi.

Her var det bare å komme i gang. Første arrangement skulle være i desember samme år.

Leif og Bjørn

BAKMENN: Leif og Bjørn gjør seg klare for å ta imot gjester på Symbolic Ink i Årnes.

Foto: Javier Auris / NRK

Genseren

På Sørlandet hadde Marena fått en Metalheads Against Bullying-genser av naboen som betaling for å ha passet bikkja mens han var på rockefestival. Naboen hadde kjøpt den på MAB-standen, av Leif og gjengen.

Genseren ble raskt en favoritt for den unge hardrock-entusiasten, og da hun leste om det nye tatoverings-prosjektet «Prettier Scars» kort tid etter bikkje-passinga sa det klikk!

– Jeg tror jeg brukte omtrent ett sekund på å bestemme meg.

Hun overbeviste to andre venner med arr etter selvskading til å sende inn en søknad sammen.

All info om «prettier scars» og påmelding foregikk på nett. Det var førstemann til mølla. Ingen konkurranse om hvem som fortjente hjelp aller mest. Du ba om hjelp til å dekke over arr – du fikk tilbud om gratis hjelp – det var det.

– Vi ville ikke høre lidelseshistorien, eller måle noens behov for hjelp opp mot andres. Folks historier er mellom dem selv og arrene, sier Leif bestemt.

I desember 2017 kom første pulje til Årnes (vi er fortsatt ikke så langt unna Gardermoen) for å dekke over arrene sine.

– Husker du Marena, som kom til den aller første seansen?

Leif ler.

– Jeg husker en liten gjeng, tre stykker, som kom til Årnes med bil. Smella gikk raskest på ei mørkhåra jente som var veldig frampå, åpen og ærlig. Ja, jeg husker Marena.

Marena tatoverer seg

Det ble en ny tatovering over arrene på innsiden av høyrearmen.

Marena

DEN TIL VENSTRE: Marenas tatovering fra første «Prettier Scars». DEN TIL HØYRE: Marena har selv tegnet kniven.

Foto: Javier Auris / NRK

– Det skulle være noe dødt og noe levende, derfor ble det en skalle og blomster. Men bortsett fra det er ikke motivet spesielt symbolsk eller viktig for meg. Jeg synes bare den er veldig fin, sier Marena.

Hun tenker at tatoveringen har to funksjoner. Den dekker over noe. Den er et nytt blikkfang, en ny start – og den er et slags skjold. Du vil ikke ødelegge noe du synes er så fint og som noen har hjulpet deg med å lage.

Inne i et avluke på utestedet Politikern på Youngstorget i Oslo sitter den nå 19 år gamle kunststudenten Marena Carsten Syrstad og svarer rolig og gjennomtenkt på spørsmål om musikk, selvskading, mobbing, arr og tatoveringer.

Marena

RÅD: – Hvis du er ung og har lignende problemer, be om hjelp. Len deg på noen du stoler på. OG OM DU IKKE HAR NOEN NÆRE DU STOLER PÅ? – Da går du til helsestasjonen for ungdom eller en annen voksenperson du kan stole på.

Foto: Javier Auris / NRK

– Hadde jeg tenkt meg litt bedre om skulle jeg dekket arrene på overarmen, ikke underarmen. Det er jo stort sett overarmen som er mest synlig, sier hun med et smil.

Før hun er rask med å legge til at hun slettes ikke skammer seg over arrene sine. Hun har planer om å tatovere seg ytterligere. Men hun vil spare noe av den skadde huden. Det er en del av henne, og den delen er viktig.

– Hva betyr arrene i dag?

– Jeg tenker ikke over det til daglig. Men jeg merker det er ubehagelig når folk spør. De kommer alltid med så mye respekt og ydmykhet. Jeg setter pris på empatien og bekymringa, men jeg er samtidig lei av det. Jeg føler meg ferdig. Jeg blir litt sint av det, skal jeg være ærlig.

– Får du noen ganger lyst til å skade deg selv nå?

– Ja, jeg får trang til det noen ganger. Det er kjempeskummelt, egentlig. Mor ble operert for brystkreft 9. Januar i år og huset brant ned tre dager senere. Da kjente jeg at ting falt litt sammen. Slikt kan trigge et tilbakefall, men jeg har gode venner rundt meg nå. Det går bra, altså. Jeg finner andre utløp. Jeg tegner eller tar meg en røyk. Det er jo en mer akseptert selvskading, kan du si.

Nå er Marena en del av MAB-gjengen «Jeg gikk innom boden deres på Tons of Rock i fjor, og ble der». MAB-fellesskapet er viktig for henne.

Leif Munkelien og Marena Carsten Syrstad på MAB-stand.

PÅ MAB-STAND: Leif og Marena på Infernofestivalen i Oslo i påsken 2019.

Foto: MAB

– Det er det metal i utgangspunktet burde være. En trygg arena der du skal stole på folk rundt deg. Logoen på T-skjorta eller genseren er et signal om trygghet, og jeg møter mennesker som forteller at de setter pris på det vennlige, ekte og genuine. Det er vakkert.

Genseren hun fikk av naboen er blitt til et fellesskap og vennegjeng for Marena, som har gått fra hjelpeløs til hjelper på få år.

Marena Carsten Syrstad

KUNSTSTUDENT: Marena studerer kunst i Oslo, og ser muligens for seg en framtid som tatovør.

Foto: Javier Auris / NRK

Hva synes «andre» om MAB?

I femteetasje på grønlandsleiret 31 i Oslo finner du Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS).

Det høres ganske trist ut, men dama på toppen av organisasjonen, Lena-Maria Haugerud, er alt annet enn trist. Hun sprudler og ler igjennom hele intervjuet, selv om vi snakker om til dels alvorlige ting. Humor og humør er viktig, også her. Kanskje spesielt her.

Lena-Maria Haugerud

NYE LOKALER: Lena-Maria ønsker velkommen inn i kliss nye lokaler på Grønnland i Oslo. – Vi har ikke kommet helt i orden, men dette skal blir meget bra.

Foto: Hans Petter Blom / NRK

Haugerud kom til Norge fra Sverige for 21 år siden, er utdannet psykiatrisk hjelpepleier, startet LFSS i 2009 og har erfaring med selvskading i nær familie.

Hun er ikke metalfan, men hun er fan av Metalheads Against bullying.

– MABs Prettier Scars er et veldig flott initiativ. Dugnadsånd og veldedighet. Det er mange som ønsker seg tatovering over arr, men som ikke har råd til det.

Hennes erfaring er at det ikke finnes én løsning for alle. Noen ønsker å pynte over arrene, andre bruker det først og fremst som forebygging. Skjoldet som Marena snakket om.

– Men mange er også stolte av arrene sine og ønsker å beholde dem. Folk kan ha bestemte minner til bestemte arr, vet du. «Den gangen jeg var sint på det» og «den gangen jeg var fortvila over det».

– Hvordan møter man folk med arr? Kan man spørre om arrene?

– Nei, hold kjeft, er mitt råd. Samme hvor velmenende en er kan det bli tatt ille opp. Folk som ikke kjenner vedkommende bør ikke spørre og grave om arr.

Du vet aldri. Kanskje den du spør har bygget opp mot til å gå med T-skjorte i to år før du kommer og lurer. Det kan oppleves negativt. Lederen av LFSS tror det er lurt å la det ligge. «Om han eller hun ønsker å snakke om det, så tar de det kanskje opp». Likevel vedgår hun at det kan være vanskelig å ikke bry seg. Hun kjenner på det selv.

– Jeg møtte en jente i en matbutikk her forleden, som viste arrene sine med T-skjorte. Jeg hadde så lyst til å rose henne for åpenheten, og jeg ville rose sjefen som hadde ansatt henne, og så videre. Jeg fikk meg ikke til å gjøre det.

Leif og MAB dundrer videre

Leif Munkeliens frivillige tatovører har gjennomført 64 dekktatoveringer til nå. Seneste seanse i april 2019. Han har ingen planer om å gi seg. Tvert imot.

Leif har ambisjoner om å gjøre dette til et anda større prosjekt.

– Vi ønsker å få med oss flere tatoveringsstudioer over hele landet.

Tatovering over arr i Årnes

FØR: Synlige arr etter selvskading på låret.

Tatovør Bjørn O. Holter jobber under Prettier Scars-arrangement.

NÅ SKAL DET SKJE: Tatovør Bjørn O. Holter forbereder tatoveringen.

Tatovering over arr: Tegning på låret før tatoveringen

FØR SMERTEN: Tegningen er klar på låret.

Leif Munkelien følger nysgjerrig med på Bjørn O. Holter under Prettier Scars-arrangementet.

UNDERVEIS: Leif følger nysgjerrig med mens Bjørn tatoverer.

Bjørn O. Holter tatoverer under Prettier Scars-arrangement.

STØDIG HÅND: Bjørn er på oppløpssiden av tatoverings-jobben. Rosene er begynner å ta form. Du ser at dette blir vakkert.

Tatovering av tre roser over arr etter selvskading

ETTERBILDE: Tatoveringen er ferdig. Tre roser er tatovert over der arrene etter selvskading var.

Tatovørene som har vært med til nå beskriver det som «det mest takknemlige arbeidet de gjør», ifølge Leif.

Et par dager etter siste Prettier Scars-seanse i Årnes tikket følgende inn på e-post fra en av deltakerne:

«Nå ser jeg meg i speilet hver morgen og smiler. Den er så vakker. Alt er annerledes nå. Tusen takk for hjelpen».

– Slike tilbakemeldinger er all lønn jeg trenger, sier Leif Munkelien.

(Leif forteller at MAB jakter alternativer de kan tilby folk som kanskje ikke ser på tatoveringer som en løsning. «Det er jo ikke for alle», sier Leif. Det er en metode som heter «dry-tattoo», som dreier seg om å reparere den skadde huden med hjelp av tatoveringsutstyr, men uten å etterlate seg en tatovering (omtrentlig forklaring).)

Hei!

Har du innspill, spørsmål, slakt eller kanskje et tips om noe du mener vi i NRK Kultur bør se på? Send meg en e-post.

Les gjerne saken jeg skrev om de rekordpopulære norske folkehøgskolene eller om AC/DC-coverbandet Big Balls som dessverre måtte gi seg etter 24 år i rockens tjeneste. 

    • Hvis du likte denne saken, tror jeg også du vil like disse: