I operaen ”Figaros bryllup” tar Mozart opp tidens revolusjonære tendenser og konflikten mellom tjenere og adelen. Det var Rolf Wallins programerklæring da den tre dager lange Wallinfestivalen fortsatte fredag kveld og med avslutning lørdag med kammermusikk i Parkteatret.
På podiet i Oslo konserthus ble komponisten intervjuet av Erling Sandmo, men den positive hensikten med en slik innføring i musikken ble svekket av mye overfladisk snakk. De to var kanskje redde for å ikke å være muntlige nok, men det gikk utover dybden i de viktige spørsmålene. For Rolf Wallin ville med sitt programvalg vise at musikken av og til handler om noe.
I tråd med kveldens knyttede neve ble det en kraftfull og røff Mozart der dirigenten Christian Eggen hadde valgt et temmelig stort orkester.
Atombomben
Etter den franske revolusjon hoppet programlederne videre til andre verdenskrig og atombomben. Den polske komponisten Penderecki skapte musikkhistorie i 1960 med ”Trenodi, klagesang for Hiroshimas ofre”.
Hver av strykerne spiller hver sin tone, ikke lenger som en felles gruppe, og langt vekk fra hensynet til tradisjonelle samklanger. Her skal det spilles så høyt opp i registeret som mulig på instrumentet og jo mer gnissete mot hverandre, jo bedre.
Men det er interessant at han fant på tittelen etter at han hadde komponert denne avantgardistiske musikken. Og det sier litt om det problematiske i spørsmålet om instrumentalmusikken betyr noe eller ikke. Betyr de samme tonene noe annet med en annen tittel, kan man spørre.
Første gang
Det gjorde også Sandmo og Wallin uten å gå så langt i svarene at det ble interessant. Men det er tankevekkende at dette var aller første gang filharmonikerne spilte dette 60-tallsverket, som er et standardverk i nyere musikkhistorie. Verden går sannelig langsomt fremover. Den noe famlende framførelsen vitnet om at dette ikke er en spillestil filharmonikerne er fortrolig med.
En fransk ”Hymne til rettferdigheten” avsluttet første avdeling, komponert i 1902 til støtte for den forfulgte Alfred Dreyfuss. Det er patosfylte toner, fullt av kamp og fanfarer og i ettertid anvendelig til alt fra Stalin til 17.mai.
Programlederne innrømmet da også det kunne vært en hymne til hva som helst, og det kompliserer ytterligere en definisjon av begrepet politisk musikk. Det er ikke noe stort savn at vi ikke vet mer om Albéric Magnard, som tydeligvis var inspirert både av Wagners valkyrier og hans Isolde.
Dagsrevy
Hovedverket var ”Strange News”, ”Fremmede nyheter”, Rolf Wallins oppdragsverk for Oslo filharmoniske orkester, men med musikerne redusert til en lydkulisse med hardtslående Dagsrevymusikk.
En ung afrikansk skuespiller, merkelig nok ikke nevnt i det trykte programmet, framførte en altfor lang tekst. Men han gjorde det engasjerende og konsentrert, og i samspill med video, en brutal krigsreportasje fra Afrika, ble det et tidvis et intenst uttrykk.
Temaet var en ung afrikaners opplevelser som soldat og hvordan han ser frem til et nytt menneskeverd. Rolf Wallin hadde samarbeidet med belgiske Josse de Paauw og med videofolk i NRK. Det var helikopterlyder som i musikalen ”Miss Saigon” og skuddveksling i høyttalere så hele orkestret evakuerte podiet tvers gjennom salen.
De effektfulle regigrepene til tross var dette mer trettifem minutter Dagsrevy enn konsert, og det eneste som manglet var kollekt til Redd Barna ved utgangen.
Nød
Jeg vil ikke være kynisk over verdens nød og elendighet. Men her ble en ikke særlig god tekst pakket inn i en musikk, som ikke fikk lov til å utfolde seg. Og alt ble dominert av visuelle inntrykk. Da blir politisk kunst dårlig kunst.
Det vi ikke fikk denne gangen var et engasjement som utfolder seg på premissene til kunstnerisk kvalitet. Når det skjer, blir god kunst politisk kunst.
Mandag 14.mai Musikkredaksjonen. Anmeldelse
Lørdag 19.mai Radiodokumentaren: Afrikas tragedie for fullt orkester
