Hopp til innhold

W. (5)

George W. Bush er blitt kalt tidenes dårligste president. Oliver Stone gir ham, overraskende nok, en slags oppreisning med den strålende filmen ”W.”.

Richard Dreyfuss og Josh Brolin i "W.".
Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS

Mange vil kanskje se den i håp om at Stone gjør narr av Bush. Men det gjør han ikke. Stone har valgt å kaste et seriøst blikk på mannen, hvor han kommer fra og hva som kan ha drevet ham til å bli den presidenten han ble.

Det har blitt et svært interessant portrett av en mann, som mot alle odds inntok verdens mektigste embete. Josh Brolin spiller så godt i hovedrollen at han er garantert en Oscar-nominasjon

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Rastløs og alkoholisert

Filmen hopper mellom ulike stadier i Ws liv. Det starter med en samtale mellom presidenten og hans nærmeste krets, hvor de utformer det famøse uttrykket ”ondskapens akse”. Siden ser vi hvordan Bush i sine unge år var en rastløs og alkoholisert sjel som mislyktes i alt han foretok seg.

Han følte seg oversett i familien, hvor foreldrene favoriserte lillebror Jeb, og filmen argumenterer for hvordan dette gjorde W til en underdog som strevde med å oppnå anerkjennelse for egne evner og ambisjoner.

Slett ikke utenkelig

Manuset er klokt skrevet av Stanley Weiser, og det er selvsagt mye her som må være oppdiktet. Hvem vet hvilke samtaler som virkelig har foregått i krigsrommet i Det Hvite Hus, eller i stua hos familien Bush? Men alt virker plausibelt, og mye er antagelser basert på kjente fakta.

Det virker slett ikke usannsynlig at forholdet mellom far og sønn var vanskelig, og at den mer ordentlige Jeb Bush kanskje ble favorisert. Det er slett ikke utenkelig at George W. Bush startet krigen i Irak som en vendetta mot Saddam Hussein på vegne av Bush sr, støttet av visepresident Cheney som tørster etter olje.

Vi vet ikke, men påstandene i filmen virker slett ikke urimelige.

W ingen idiot

Det kan ikke være enkelt å skulle spille en mann som alle har et så levende bilde av. Bush er fremdeles president ved filmens premiere. Men Josh Brolin makter å kanalisere Bush gjennom øynene, stemmen, språket og kroppsspråket. Han gjør en fantastisk prestasjon!

Det er også smart og ikke fremstille W som komplett idiot. Det kan han ikke være. Vi i Europa har nok en tendens til å undervurdere ham. Brolin, Stone og Weiser viser oss en mann som kanskje tenker i enkle baner, og maler sitt verdensbilde i store penselstrøk, men som slett ikke er dum.

W forstår mennesker, han har et lag med folk, og ifølge en figur i filmen, vant han to ganger fordi han var den kandidaten flest amerikanere helst ville satt seg ned og ta en øl med. Filmen viser oss hvorfor.

En lettere tragisk figur

Oliver Stone har laget en god, interessant og underholdende film, som forsøker å forstå en av vår tids mest kontroversielle ledere. Den blir aldri kjedelig, til tross for at den varer en stund. Her er det mer enn nok til å fange oppmerksomheten din.

Jeg føler meg klokere på George W. Bush etter å ha sett ”W.”. Stone synes åpenbart litt synd på ham. Jeg, også. Han fremstår som en lettere tragisk figur, som forsøker å gjøre så godt han kan ut i fra sitt moralske og religiøse ståsted. Men nå er det over!

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB