Ødipus
Alle som var noe, og alle som gjerne ville være noe gikk i teatret på 1700tallet. Voltaire ville være noe, så mye er klart. I 1718 het han ikke engang Voltaire, men François-Marie Arouet, (1694-1778). Et visst navn og rykte hadde han likevel: Han var en djevel til å skrive skjemtevers og ironiske rim.
Men å utfordre kolossene
og
var dumdristig.
Hvem rivaliserer med Ibsen og Shakespeare?
Utpå kvelden den 17. november 1718 kom publikum sjanglende ut av Comédie-Française, midt i byen i første arrondissement. Bedøvde av sterke følelser og overbegeistret. De kom tilbake i hopetall, på to år ble Voltaires Ødipustragedie spilt 46 ganger, hvorav fire ganger i Palais Royal.
Voltaire fikk gullmedalje av kongen, Ludvig XV, selv om kongen bare var en liten elleveåring i 1721.
Hva skjedde?
Myten om Ødipus handler om kong Laios og dronning Iokaste som får en gutt. Orakelet spår at gutten, Ødipus, kommer til å drepe sin far og avle med sin mor når han blir voksen. «Sånn kan vi ikke ha det,» sa kong Laios og fikk guttebarnet satt bort. Alle husker resten av myten.
Voltaires litterære «tricks» var å framstille alle aktørene i stykket som feilfrie.
Alle karakterene ledes til gale handlinger av gudene uten å vite det.
Lidelsen de blir utsatt for fikk publikum til å reagere: Maken til kaprisiøse Guder! De skulle jo veilede og hjelpe menneskene – i stedet leder de uskyldige individer rett til Helvete!
Og så da?
Voltaire skapte et inntrykk av at mennesket har både «storhet,» fornuft og dyd – mens gudene er irrasjonelle og grusomme. Det er hasardiøse krefter rundt menneskene som settes i spill.
Kristendommen sier at mennesket er syndig av natur, Voltaire sier at det er noe galt her: Mektige krefter hindrer menneskene i å utfolde sin sanne natur og bli lykkelige.
Voltaire formulerer ingen kritikk av den katolske kirke – men alle forsto hva han mente.
Trenger jeg å minne om grunntanken i opplysningstiden: Å arbeide for menneskets lykke og velferd i dette livet. Hvis mennesket får leve ut sin natur blir det lykkelig.
Å henvise til naturen var et av opplysningstidens sterkeste våpen. Og det virket.
Den gang da.
Musikken
Knut Borge tar oss med til det samme Paris som Voltaire var i – men to hundre år seinere. Vi hører gitarfenomenet Django Reinhardt i samspill med amerikanske gjestejazzartister i Paris: «Between the Devil and the Deep Blue Sea» og «Hangin Around Boudon». De av dere som bruker Spotify finner musikken her:
