Gammelt mot nytt
Striden mellom «De gamle» og «De moderne» var i full gang da den unge Voltaire skrev sine første epos og skuespill på 1720tallet. De gamle mente at dikterne skulle dikte på samme måte og med de samme virkemidler som storfiskene i antikken. En utbredt tanke var at samfunnet var i ferd med å forfalle.
Høydepunktet i fransk kultur og åndsliv var nådd med Solkongen, Ludvig XIV. Så gikk det bare nedover med kulturen. Det beste man kunne foreta seg for å bremse forfallet var å dikte slik Vergil og Horats hadde gjort i årene omkring Kristi fødsel.
Ungdommen
Striden mellom de gamle og de unge, «La Querelle des Anciens et des Modernes» var levende da Voltaire orienterte seg i fransk åndsliv.
Adelsmannen, «l’honette homme» var idealtypen. Han var lærd, gikk på møter med likesinnede i salongene, han diskuterte musikk, kunst og filosofi på cafe og mente at det franske språket var like godt, om ikke bedre enn gresk og latin.
For de unge var teatret det «geometriske sted» der publikums smak og moral kunne forbedres. Teatret var Voltaires store lidenskap livet igjennom – han hadde en grundig forståelse av muligheter og han klarte å fornye scenekunsten slik at publikum kom, så, og fikk ny erkjennelse.
En Voltaire anno 2014 ville ha kastet seg over nettbrett og mobiltelefon og skapt en trådløs arena for kultur, dannelse og toleranse. En motvekt til det banale.
Livet er banalt.
På Voltaires tid hersket et tragisk syn på verden. Dette er nesten en moderne tanke: Menneskene er ensomme under stjernehimmelen i et Gudløst univers. Så drastisk tenkte ikke opplysningsfilosofene, men de mente nok at tilværelsen var ordinær og vulgær.
Derfor var det om å gjøre å «løfte seg selv» - å finne en motvekt til det vulgære og ordinære i menneskelivet. Panache, kalte de det. (Panasj er en fjær, en fjær i hatten, som vi sier. Noe fint, opphøyd, verdifullt).
At Voltaire elsket teatret var ikke så rart, for på scenen kunne han la publikum føle «panache» direkte. Rett i fleisen!
Det banale og vulgære kunne arrangeres i stevnemøte med storhet og opphøyd aksjon – og publikum forlot salen i løftet stemning.
De hadde lært noe.
Og så da?
Nei, - så var det i grunnen ikke mere.
Annet enn at jeg åpnet denne epistelen med noen retoriske spørsmål:
Aviser for folk som ikke vil lese. Kokebøker til husholdninger som kaster mat. Radio på mobiltelefon til lyttere som mister tålmodigheten etter 15 sekunder.
Hva skal dét bety?
Tenk sjøl!
Musikken:
Knut Borge innleder denne uken en Django Reinhardtseanse: Vi hører to innspillinger med Django i selskap med amerikanske jazzmusikere i Paris, 1937 og 1938: «Eddies Blues» og «Out of Nowhere». Interesserte kan høre musikken her:
