Menn på randen

Per Teljer er utdannet på Kunstakademiet i Trondheim, men har de siste årene bodd i Berlin, i likhet med mange andre skandinaviske kunstnere. På det kunstnerdrevne galleriet Rekord i Oslo, vises hans videofilmer fra de ti siste årene som har utviklet seg fra episodisk fortellinger til lengre og mer sammensatte handlingsforløp.

Med utstilingens katalog følger det en DVD som rommer alle de viste filmene og dermed gjør dem tilgjengelig for hjemmebruk. Dette er uvanlig generøs kunstformidling!

Dysfunksjonell maskulinitet

I Teljers filmer møter vi former for mannlighet som det ikke lenger synes å være rom for i vårt postindustrielle samfunn. Han fokuserer på mannsroller som fra et veltilpasset synspunkt fremstår som både patetiske og patologiske. Det dreier seg gjerne om outsidere, unge og sosialt utilpassede menn. Voldelige, tause eller utagerende menn som bokstavelig talt er på randen.

Det er ofte noe som går helt galt i disse filmene. Karakterene havner i en situasjon som løper løpsk og ender destruktivt. Filmene er på et vis sosialrealistiske, samtidig som situasjonene og handlingen drives ut i det parodiske og komiske, til tider nærmer det seg slapstick. Maktrelasjoner mellom mennesker er et sentralt tema, forholdet mellom den svake og den sterke og pendlingen mellom disse posisjonene. Underliggende er det også en merkbar sosial klassedimensjon tilstede. Disse trekkene ser man f.eks. i filmer som ”Festen” (2001) eller ”South of Heaven” (2003)

Finstemt kammerspill

I sin siste og hittil lengste film ”Som det nu var / Solidarity lost” (2006, 80 min.), har Teljer et litt annet fokus, men det kretser fortsatt omkring menn, makt og klasse. Konkret dreier det seg om forholdet mellom en far og en sønn.

Den gamle faren er tidligere industriarbeider, en fagorganisert sliter som har vært med på å bygge velferdsstaten. Han har nå blitt syk og har havnet på pleiehjem. Sønnen kommer på et sjeldent besøk, de har ikke sett hverandre på årevis. Møtet er preget av gjensidig forakt og bristende kommunikasjon, men det er faren som nå er i den svake posisjonen. Sønnen er blitt suksessrik og travel finansmann, og har hverken tid eller omtanke for faren. Han er økonomisk sett en av vinnerne i dagens samfunn, hvor industriarbeidet har mistet sin rolle og verdi. Møtet utvikler seg til et kammerspill, som i sin taushet, stillstand og desperasjon til tider kan assosiere til Samuel Beckett.

De to figurene blir representanter for to forskjellige epoker og overgangen fra sosialdemokrati til markedsliberalisme. Til tider kan denne motsetningen tendere mot det overtydelige og sentimentale. Men det er samtidig noe finstemt i dette møtet som også berører, ikke minst gjelder det skuespilleren Kent Andersons fremstilling av faren. Med sin regi kan denne filmen interessant og overraskende nok minne om syttiårenes fjernsynsteater på NRK.

Teljers filmer skiller seg ut med sin konsekvente utforskning av en mannlighet som er under press. Ved siden av de mer burleske og absurde innslagene er det den underliggende rå nerven som er deres styrke.

Til ettertanke

Det er forøvrig interessant at et kunstnerstyrt off-off-galleri helt uten penger i bunn gjør en slik gjennomført presentasjon. Det sier kanskje noe om at de etablerte institusjonene henger etter når det gjelder å fange opp et mellomsjikt av yngre kunstnere, kunstnere som har utviklet et kunstnerskap over noen år, men mangler backing fra kommersielle gallerier og den oppmerksomhet som det gir.