Han kan miste noen tilhengere, men styrker sin posisjon som en interessant musiker.
I starten kan «Waiting For That One Clear Moment» virke merkelig utflytende og retningsløs. Men veien inn i Thomas Dybdahls nye lydunivers er lett å finne om man har litt tålmodighet.
Belønningen er førti fine minutter full av fragmenter og detaljer satt sammen til en collage av annerledespop der det storslåtte og hviskende nære flyter inn i hverandre på en vellykket måte.
Sterk start
Thomas Dybdahls musikk har aldri vært helt A4. Men han har aldri utfordret popkonvensjonene så mye som han gjør på «Waiting For That One Clear Moment».
Å starte med et spor som «Blackwater» er et statement i seg selv. Et beat på snei ramler inn og leder oss mot et toppunkt allerede halvveis. Strykerne og koringen til Susanne Sundfør ender i et tøft brått og nesten skummelt crescendo. Etter et kort lydklipp fra den venstreradikale filosofen og aktivisten Noam Chomsky, er resten av låten en lang uttoning. Fascinerende, fint og helt motstrøms i forhold til forventninger.
Fra D'Angelo til Serge
I CD-heftet nevnes den innovative soulsangeren D’Angelo som inspirasjon, og man aner at en søkende Prince også er en artist som Dybdahl setter pris på. Soulen i spor som «The World is My Oyster» og «I Just Can´t Bring Myself To Say The Words», er skakk, sexy og vakker.
På platen «Waiting For That One Clear Moment» rykker den akustiske gitaren ned i instrumenthierakiet til Thomas Dybdahl, mens lek i studioet og groove rykker opp. Blant annet i tittelsporet danser plekterspilte el-bassganger og tørre hektiske trommer av gårde rundt et strykerarrangement fullt av fine spenninger. Det hele kan minne om Serge Gainsbourgs beste øyeblikk fra tidlig 1970-tall.
De lange klangene i de tre første minuttene av «Excuse Me, Brother» låner fra samtidsmusikken. Sammen med den svevende eteriske popen i andre halvdel, blir dette er verdig feiring av den avdøde amerikanske singer/songwriteren Tim Buckley.
Dristig utvikling
Melankolien fra Dybdahls tre første plater, kjent som Oktobertrilogien, er ikke helt borte på nye «Waiting For That One Clear Moment». Her er imidlertid både den musikalske og følelsesmessige paletten rikere. Det er befriende at en etablert popartist som Thomas Dybdahl viser en så sterk og dristig vilje til utvikling. Og når han og hans medmusikanter på kompetent vis lander dette mylderet av ville idéer, er det bare å applaudere og smått glede seg til neste sprell.
