Trøndelag Teater kan være stolte av sine nye dramatikere og av team-arbeidet som har gjort Trondheim Open 1 til en suksess. Både "Eplehagen" og "Folkehelsa" var gjennomført velgjorte.
"Eplehagen"
De to første dramatikerne ut i den toleddede Trondheim Open viser at de forholder seg til dramatikkens historie. Tittelen til Frode Sander Øyen, "Eplehagen", har en link til russeren Tsjekovs "Kirsebærhagen", og har tidvis litt av stemningen til Tsjekov også. Lysdesigner Eivind Myren, scenograf Bård Lie Thorbjørnsen og kostymør Milja Salovaara forsterker denne stemningen.
Hovedpersonen Becker, en eldre, berømt kunstner, sitter i en hvit kurvstol i sin eplehage, melankolsk i sin egen verden. Han får te servert og beskjed om at journalisten som skal portrettere ham, er kommet. Det sparker igang dramaet om kunstnerens unnlatelsessynder i ungdommen, hans egoisme, og åpner sluser av selvgodhet krysset med selvironi.
Neste link er til Ibsen. I Ibsens siste stykke, "Når vi døde våkner", portretterer kunstneren Rubek, hvordan han brukte mennesker for å skape sine kunstverk. Becker har sviktet kjærligheten for å skape sine kunstverk. Og, som i "Når vi døde våkner" hos Ibsen, dukker det her opp en kvinne fra fortiden, og henvender seg til hans samvittighet. Journalisten som utfordrer ham har nemlig en tilknytning til Becker.
Gamle sannheter for fall
Det er humor og klokskap i Frode Sander Øyens sparsomme dialog. Gjennom samtalen med sitt yngre jeg, Daniel, blir vi kjent med kunstnerens selvopptatthet, og at han har hatt stor, internasjonal suksess. Men var han egentlig lykkelig? Se om ikke Sander Øyen har en melding til gamle "Ibsen" og andre kunstnere som har belært verden ? Deres tid er omme, en ny generasjon er på vei for å knuse de gamle sannheter.
Harald Brenna tar scenen med en kraft som avslører at Cici Henriksen som spiller journalisten, ennå har noen skritt å gå som skuespiller.
"Folkehelsa"
Etter pausen fikk vi servert en utfordrende meny av forfatteren Carl Frode Tiller. Liksom Sander Øyen i første akt, utfordrer han gamle sannheter og snakker med dramatikere som har gått før ham. Er man sjebnebundet av arv og miljø, som Ibsen var opptatt av, eller kan man gå fra det hele ? Krangelen mellom ekteparet Silje (Janne Kokkin) og Egil (Trond Peter Stamsøe Munch) har noe Strindbergsk over seg, mens når Silje krangler med sin mor, og Egil kommenterer det, går tanken til den amerikanske dramatikeren Tennesee Williams.
Det er godt spill på alle kanter. Janne Kokkin, som er motoren i forestillingen, gjør en glitrende dramatisk og humoristisk innsats som mor og yrkeskvinne. Hun har alt, men det er også alt hun har, forstår vi. Hun er ikke lykkelig. Det er et velkjent tema Tiller slipper løs her. Silje er ikke bundet av en livsløgn, men prøver å fri seg fra en overmett tilværelse ved stadig å lyve om små bagateller. Her blir forestillingen løssluppen og munter. Det er en god blanding vi får servert.
Tiller viser god innsikt i de utfordringene dagens yrkestravle menn og kvinner har. Hva skal dere med så mye penger, lurer Siljes gamle mor. De har jo ikke tid til å glede seg over dem, å leve.
Kranglene og diskusjonene er hverdagen og mikroperspektivet i denne enakteren, "Folkehelsa". Tiller har lagt inn drømmesekvenser som danner et makroperspektiv. Vår materialisme og matmengder sender oss rett i elendigheten. "Folkehelsa har aldri vært så god som under krigen", gjentar Siljes mor i drømmesekvensene. Her kommer forresten musikken til Hans Magnus Ryan veldig bra til sin rett, ja, det hadde knapt fungert uten den.
Dramatiker Carl Frode Tiller lar begge fedrene være avdøde myter - som påvirker Siljes, Egils og hans bror, Tronds (Kristofer Hivju) syn på seg selv, hva som er viktig i livet og på mødrene sine. Her møtes myter og virkelighet i gjentatte kampomganger som en tennismatch – og fortjener navnet Trondheim Open. Nå ønsker jeg meg at Tiller utvikler denne enakteren til en helaftens forestilling - det har den fortjent.
