Bokanmeldelse: Solid om sorg

Sorg og samliv. 22. juli. Det er ikke små temaer Brit Bildøen behandler i sin nye roman, men hun gjør det med klokskap.

Brit Bildøen. Foto: Anne Cathrine Straume

Brit Bildøen er en presis observatør av nære relasjoner i sin nye roman.

Foto: Anne Cathrine Straume / NRK

«Sju dagar i august» handler om Sofie og Otto. Den handler om hvordan de to har det sammen, og den handler om sorgen over Marie, Sofies datter, som brutalt ble revet vekk den forferdelige dagen på Utøya i 2011. Først på side 25 får vi høre om datteren som er borte:

Når Sofie snakka om seg sjølv og ektemannen til andre, sa ho at ho var i midten av førtiåra og han var i midten av femtiåra, sjølv om sanninga var at ho begynte å nærme seg femti og han snart var seksti. Otto meinte at ho dreiv med aktiv fortrenging og nekta å innsjå at dei blei eldre. Ein gong hadde han prøvd å snakke skikkeleg med henne om det. Men Otto, vi skal vere gamle så lenge, hadde ho sagt. Vi skal vere gamle så lenge, i mange tiår, kanskje, er ikkje det lenge nok å vere gammal, vi treng da ikkje begynne med det før tida? Han kunne ikkje seie noko på det, han kunne ikkje seie kva han tenkte. At dei var gamle. At dei blei kasta ut i ein tidleg alderdom da dei mista Marie.

Brit Bildøen / Sju dagar i august, s.25.

Sorgen vokser

Brit Bildøer: Sju dagar i august

Brit Bildøen: Sju dagar i august, roman, Samlaget 2014

Åtte år er gått siden tragedien, vi skriver altså 2019. Sofie er avdelingsleder på det nybygde Munchmuseet. Otto leder foreningen for romfolk i Norge. Begge har vært gift før, begge har et barn fra før. Eller hadde. Siden 22. juli kler Sofie seg helst i sort, hun bærer sorgen med seg og synes det er vanskelig at andre takler sorgen på sin måte.

Brit Bildøen gir lag på lag og stadig nye nyanser i fortellingen om Otto og Sofie. Begge anklager den andre for å skjule noe, gå bak ryggen på den andre, ikke dele alt. Og begge har grunn til mistanke: Sofie skjuler et flåttbitt som sannsynligvis er betent og skaper stadig større irritasjon, Otto har nærmet seg Sofies venninne og kollega Karin på utilbørlig vis; hun er vakker, smart og pågående og kanskje en trussel mot tosomheten til det sørgende ekteparet.

Den kulturelle middelklassen er godt sett, skurringen i det tette forholdet likeså. Symboltunge undervannsstrømmer skaper en ubehagelig nerve gjennom fortellingen, som kanskje først og fremst behandler noe så stort og vanskelig som sorg.

Miljø

Handlingen rulles opp over sju dager i august, akkurat som tittelen tilsier. I løpet av disse dagene blir hele Sør-Norge rammet av en unormalt kraftig storm, flom og ras skader både hus og folk. Store klimaendringer - enda mer dramatiske enn været vi har opplevd denne sommeren - kommer som en følge av menneskelig ignoranse. Naturen kan aldri betraktes løsrevet fra menneskenes eksistens, viser Bildøen, som også bruker naturen for å illustrere Sofies mentaltilstand. Hun balanserer på en egg mellom savn og dødslengsel på den ene siden og engasjement og energi på den andre. En dag noen har hugget ned de store trærne i bakgården der de bor, bryter hun sammen:

- Det er så lite, det vi har mellom oss og det forferdelege. Stemma var monoton. - Ei tynn hinne. Men folk forstår det ikkje. Kor viktig det vakre er.

Brit Bildøen / Sju dagar i august, s.191.


Sofies tanker leder mine tanker til Jan Roar Leikvolls forfatterskap, til hans fire brutale romaner som kretset rundt spørsmål som hva det er som gjør oss til mennesker og ikke minst hvor utsatt vår sivilisasjon og vårt demokrati er for det dyriske som bor i oss alle.

Samfunnskritikk

Brit Bildøen debuterte som forfatter i 1991 med diktsamlingen «Bilde av menn». Siden har hun skrevet både romaner, barnebøker og essays, og hun har også vært aktiv som oversetter. Mitt inntrykk er at hun er blitt tydeligere med årene, kanskje er hun også skarpere? Den sørgende Sofie går ikke av veien for å kritisere den norske selvgodheten i kjølvannet av terrorangrepet på Utøya:

Dei fine orda som først gav styrke, men etter kvart slutta å verke. Som blei mantra som kven som helst kunne bruke til kva som helst. Meir fridom, meir openheit, meir demokrati. Som Sofie ein gong hadde sagt det: Rosene visna og blei til sjølvros.

Brit Bildøen / Sju dagar i august, s.194.

Fortellinger om 22. juli

Det er kommet metervis med tanker i tekstform etter 22. juli, men da først og fremst som sakprosa. Nå ser vi ugjerningen og ikke minst klimaet i tiden etterpå nedfelle seg i skjønnlitteraturen. I Brit Bildøens versjon er det verken satt opp et nasjonalt minnesmerke eller bygget nytt regjeringskvartal; åtte år etter skjenselen står høyblokka fremdeles som et monument over tiltaksløsheten til de styrende myndigheter. Og åtte år etter at datteren ble revet bort spør moren seg fremdeles, hver dag, hvorfor datteren ikke ringte hjem mens hun gjemte seg på øya. Var det av redsel for å bli oppdaget? Eller var det fordi barnet verken trodde hun kunne få hjelp eller hadde noen siste ord å si til sin mor?

Om Brit Bildøen blir symboltung på labben i blant: Vi trenger romaner som dette. Vi trenger fiksjon som tar opp i seg de verste mareritt uten å trå over i det spekulative eller underholdende. Som Bildøen selv viser i romanen, der Edvard Munchs malerier også spiller med: Gjennom kunsten blir vi bedre kjent med oss selv.

Kulturstrøm