Jeg har et inntrykk av at folk fra nord er mer uhøytidelige og mer høylytte. Litt som pakistanere. Hver gang jeg har møtt en fra den nordlige delen av Norge føler jeg at vi klaffer. Både på humor og humør.
Twilight Zone
Å være i Kautokeino var rart. Alle gikk ikke med samekofte slik man gjerne tror, men i ny og ne spotta jeg gamle damer med kofte og en pastellfarga 80-talls jakke over drakten. Det er stil.
Det var rart å vite at jeg fremdeles var i Norge, men likevel ikke forstå hva samene sa til hverandre da de snakket samisk. Jeg fulgte med på kroppspråket og prøvde å plukke opp ord som kunne ligne på norsk, i et forsøk på finne ut hva de egentlig pratet om. Jeg forstod ikke en dritt, og ga opp.
Samisk er fint though, og en dag skal jeg lære meg det.
Kvalitetstid med samene
Jeg hang i lavvo, det var bål, og det var noen samiske menn som joiket.
Vi snakket om likhetene mellom samisk og pakistansk kultur. Om hvordan man måtte passe på å være samisk eller pakistansk nok. Ikke bli for norsk. Om hvordan det var klare kjønnsroller, der menn skulle være menn, og jenter skulle være jenter – enda dette er i endring.
Jeg snakket med en samisk jente som fortalte at en gang hun hadde hatt på seg samekofte i storbyen, hadde hun blitt spurt av en dame om hun kunne norsk. Antall ganger jeg har fått det spørsmålet!
Åndelig opplevelse
Mens jeg satt der, i nærheten av bålet, så nært at det gjorde litt vondt i ansiktet, som om det hadde begynt å brenne, følte jeg at det samiske ble tatt innover meg. Oi oi, jeg er en samepakkis, tenkte jeg.
