Utdrag fra foredraget:
Nettop fordi Wergeland er mer aktuell enn noensinne, så inviterte filosofiprofessor Egil A. Wyller en troende muslim, en troende jøde, og en troende kristen til et åpent religionsmøte på Universitetet i Oslo 7. mars 2005 - så å si i Henrik Wergelands regi. Ideen var at Wergelands tekst "De Tre" fra diktsamlingen "Jøden" som utkom i 1842, skulle danne en slags felles plattform for refleksjon og dialog. Min oppgave ved den anledning var å gjøre Wergelands dikteriske univers nærværende og bygge opp rundt den utvalgte wergelandteksten.
Filosofen Egil A. Wyller
Tittelen "De Tre" refererer til de tre verdensreligionene, Islam, Jødedommen og Kristendommen. Hver religion er representert ved en lærd representant, en mullah, en rabbiner og en kristen prest. De kommer hver for seg til en erkjennelse som i vår tid visstnok ikke kan understrekes ofte nok. Den går ut på at man ikke krenker andres trosform selv om man er trofast mot sin egen. Respekten for det hellige, ja for den høyeste Gud, er felleseie for de tre. Ordet 'toleranse' nevnes ikke i teksten, men brenner mellom linjene.
Et gammelt gjestevennskap
Wergeland har satt de tre lovsangene eller morgenbønnene inn i en prosaramme som bl.a. går ut fra det gjestevennskap som fra eldgammel tid har vært hellig for Østens nomader.
Vi kan f.eks. tenke på Første Mosebok som skildrer hvordan tre vandringsmenn ble mottatt og overdådig bevertet i Abrahams og Saras telt.
Dikteren framhever alle de gjestfrie offentlige og private herberger som finnes i ørkentraktene, og kaller dem "Templer for Menneskekjærligheden". Han hevder at det er mange som har måttet revidere sin oppfatning av Østens mennesker - og av deres religioner - ved å erfare deres gjestfrihet. Han trekker følgende slutning:- "Enhver Religion har et mildt og kjærlig Hjerte" - Så følger historien om en mullah, en rabbiner og en kristen prest som tilfeldig kommer til å dele nattelosji i den syriske ørken, i dette tilfellet en platan, altså et slags lønnetre. Gjennom århundrer har treet vokst seg kjempestort ved en kilde. Etter en dagsreise gjennom ørkenen når de fra hver sin kant fram til platanen som kan gi ly til en hel karavane om så måtte være.
De tre hilser hverandre vennlig og vinner dyp aktelse for hverandre innen de går til ro i hver sin av platanens rotfordypninger. Neste morgen ved soloppgang føler de reisende trang til å hilse Gud, og takke for det paradisiske ly. Men de holder seg tilbake for ikke å krenke sine medlosjerendes tro. Jeg siterer: "I næste Sekund vilde den Højestes Billede (altså sola) vise sig, og den Frommes Læbe skulde være taus? Den zittrede hos alle Tre; men ingen Bøn, ingen Lovsang tonede derfra."
Spontan lovsang i ørkenen
I det samme sola spretter, setter brått tre fugler av ulik art i å synge med hvert sitt nebb. Spontant forløses lovsangen i de tre lærde. De følger fuglenes eksempel og jubler ut sin takk og pris - som i trestemmig kor - til sin og "alle tings Skaber." Etter at de har tatt vennlig farvel og kommet et stykke videre på hver sin vei gjennom ørkenen, slår den tanke ned i dem at fuglene må ha vært tre engler som kom dem til hjelp i det avgjørende øyeblikk fordi de (sitat) "ynkedes over vor Skrøbelighed".
Egil A. Wyller trakk linjer fra wergelandteksten til Platon og Paulus. Han viste hvordan Wergeland både bygger seg inn i en platonsk tradisjon, og går utover den. Platanen og kilden står sentralt i Platons kjærlighetsdialog "Faidros", som Wergeland også i andre sammenhenger gjerne forholder seg til.
Men Platondialogen opererer med sikader som representerer musene, til forskjell fra Wergelands fugler som Wyller karakteriserte som angeliske åndsmakter. Jeg minner om at det nettopp var disse åndsmakter som fremmet den erkjennelse som ga de tre reisende mot til, på hver sin måte, å takke den skaper som dypest sett er en og den samme. Muslimens, jødens og den kristnes sang har dertil det felles at selv de minste ting i skaperverket uttrykker guddommelig mening. La oss nå høre litt fra den kristne prestens sang:
Hver en solbeskinnet Stengel,
Engens Slette bølger af,
er en Troens Støttestav;
hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk af Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt,
rakt saa Kalken, kront og fyldig,
hver uskyldig,
som har Øje
for den høje
Himmelfart, som sig fornyer
dagligen fra Morgnens Skyer, -
for Forjettelser, som skreven
over dugghvid Eng er bleven
om miskundsom Kjærlighed,
lysende i i milde Straaler,
strømmende i fulde Skaaler
over hele Jorden ned, -
om et Eden
aabnet af Barmhjertigheden,
ringet ind af evigunge,
rosenfriske Morgengryer,
i hvis Skyer
Helgener i Engles Favn
første Gang med frigjort Tunge
jubelsjunge
den Unævneliges Navn." 1'06"
Her kan vi legge merke til hvor fint Wergeland bygger teksten opp mot uttrykket "den Unævneliges navn" - som utgjør klimaks.
Hør hele foredraget torsdag 7. juli, kl. 13.03 og 21.30 eller lørdag 9. juli kl. 7.03 i P2!
Dagne Groven Myhren
Statsstipendiat, professor II ved Inst. for nordistikk og litteraturvitenskap, Univ. i Oslo. Utg. bl.a. Kjærlighet og logos. En undersøkelse og en sammenligning av Henrik Wergelands verdensdikt: Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (1845) (1991), Blomsten og stjernen (1974). En rekke artikler i tidsskrifter og bøker om norsk litteratur. Medred. i Ei vise vil eg kveda (1978). Medarb. i Cappelens musikkleksikon og Norges musikkhistorie. Utøver av norsk vokal folkemusikk (Jfr. CD: Som symra rein og blå med Eivind Grovens reinstemte orgel. HCD 7003).