61: ELECTRIC LADYLAND - JIMI HENDRIX (1968)
”Electric Ladyland er ikke bare ett av sin tids beste album, men uttrykker også det absolutte toppunktet av Hendrix’ musikalske visjon. Når rock-kritikere henviser til Jimi Hendrix som skaperen av sin generasjons mektigste dop-musikk, så er det dette albumet de henviser til.” - allmusic
62: PLASTIC ONO BAND - JOHN LENNON (1970)
”John Lennons Plastic Ono Band er grensesprengende: intet album oppleves så utvetydig introvert, eller innfrir så få av publikums enorme forventninger - for istedet å utfordre lytterne til å møte kunstnerens egne krav. Det bærer et margskjærende uttrykk av desperasjon og smerte - men tross sin nihilisme er det allikevel et livsbejaende album. Det er unikt, ikke bare i Lennons egen katalog, men i populærmusikken som sådan.” - allmusic
63: JAGGED LITTLE PILL - ALANIS MORISSETTE (1995)
”I sin essens er Jagged Little Pill et verk levert av en ambisiøs men umoden 19-åring som har opplevd tapt kjærlighet og er villig til å åpne seg på ny. Musikken er velprodusert, men tekstene er upolerte og Morissette utforsker med krum hals emner som for de fleste er for pinlig ordinære til å kunne tas opp til debatt. Slikt blir det ikke et stort album av – men resultatet er allikevel et intenst personlig og fascinerende dokument.” - allmusic
64: KIND OF BLUE - MILES DAVIS (1959)
”Kind of Blue er ikke bare Miles Davis’ kunstneriske høydepunkt, men også et album som er allment ansett som det definitive jazz-album og et universelt akseptert uttrykk for genrens brillians. Å hevde at du ikke liker jazz hvis du ikke liker Kind of Blue er kan hende en drøy påstand, men dette albumet er en hjørnestein i enhver jazz-samling.” - allmusic
65: BLUE - JONI MITCHELL (1971)
”Trist, sparsom og vakker – Blue er det kvintessensielle singer/songwriter-album. Mitchells musikk beveger seg forbi den akustiske folk-genrens begrensninger og over i et mer intrikat og mangfoldig territorium, og legger dermed premissene for sine senere arbeider. Uten konkurranse i bekjennende intensitet og innsikt: Blue vil alltid være et vannskille.” - allmusic
66: MARQUEE MOON – TELEVISION (1977)
Marquee Moon er et revolusjonerende album, på en subtil og undervurdert måte. Det består utelukkende av intense garasjerockere som skrur seg inn i et intellektuelt område, skapt gjennom Televisions lange sammenvevde intrumental-partier, og ikke gjennom Tom Verlaines tekster. Det i seg selv gjorde Marquee Moon til et banebrytende album, og det er vanskelig å se for seg post-punkens lydspråk uten.”- allmusic
67: IN UTERO – NIRVANA (1993)
”Selv om In Utero ikke egentlig var et selvmordsbrev, var det i hvert fall et bevisst forsøk fra Nirvana på å støte fra seg sitt publikum – et forsøk som vRIket, må man kunne si, all den tid albumet har mistet sin betydning etter at Kurt Cobain gikk bort våren 1994. Få album er så tilsiktet utligjengelig som dette.” - allmusic
68: FUN HOUSE - THE STOOGES (1970)
”På Fun House slår Iggy Pops ravgale genialitet ut i full blomst. Det som var en knurring på bandets debutalbum hadde nå vokst til et vilt frihetsbrøl fra et dyr i bur. Hans energiske rop var langt mer følelsesladde og overbevisende enn tidligere, og Fun House er det perfekte dokumentet over Stooges på deres svetteste og råeste.” - allmusic
69: DOOLITTLE – THE PIXIES (1989)
”Doolittles vidtfavnende lyd og atmosfære gjør det til et av the Pixies’ mest eklektiske og ambisiøse album. Dette morsomme og sære alternativet til de fleste andre høyskole-band gjør det enkelt å skjønne hvorfor Pixies ble store undergrunnsstjerner på slutten av 80-åra.” - allmusic
70: THE MISEDUCATION OF LAURYN HILL - LAURYN HILL (1998)
”Som om ikke hennes fremføring, stemmeprakt og låtskriverevner var nok: Lauryn Hill produserte også mesteparten av The Miseducation of Lauryn Hill og beveger seg uanstrengt fra steinhard hip-hop til smulere R&B. Selv om det ikke var ment å være et crossover-album, traff det så mange forskjellige publikum at både ble en kommersiell hit og en musikalsk epokemaker.” - allmusic
