Roy Jacobsens Vigeland
BOKANMELDELSE: Roy Jacobsen skriver «På randen av Vigeland» med en form for åpenhet som vi kjenner godt fra bøkene til Karl Ove Knausgård, men hos Jacobsen er det mer rom for tolkninger.
Roy Jacobsens lille essay om Gustav Vigeland levde opprinnelig et stille liv i en bok om kunstsamlingen til Oslo kommune. At teksten nå har sprengt seg ut av den sammenhengen og blitt en egen, liten bok er ikke overraskende, for dette er sterke saker.
Roy Jacobsen skriver selv at han ikke er så opptatt av klasseforskjeller i denne sammenhengen, men det er mye av det også her. Reisen fra barndomshjemmet på Årvoll til Frognerparken skjer i en delt by, hvor det den gang, og kanskje fortsatt, er langt mellom øst og vest.
Morens hemmelige psykiater
Kanskje vi først skal begynne der hvor boken begynner, med at faren til forfatteren tar tre dagers blodtrykksmedisin på en gang, svimer av bak rattet og kjører bilen inn i en fjellvegg.
Året er 1986. Moren, som sitter i passasjersetet dør momentant. Faren overlever så vidt det er.
Det er litt av en slegge å få i ansiktet på første side, og spesielt når det kommer fra en forfatter som vanligvis ikke skriver om eget privatliv på denne måten.
Om lag et år etter ulykken forteller faren at de turene moren tok fra Årvoll på østkanten til Vigelandsparken på Oslos beste vestkant gikk til en psykiater, og ikke til tannlegen, som foreldrene hadde sagt.
Hogget i stein
Mens moren var hos det de trodde var tannlegen hadde faren tatt med barna til lekeplassen i den store parken med Vigelands skulpturer. Skulpturene interesserte faren spesielt, for han jobbet også med stein i den forstand at han hadde vært med å sprenge ut byggetomter og veianlegg i Groruddalen.
«Dette er ikke et modelleringsarbeid, en klump vennligsinnet, våt leire som lar seg forme av drevne never, ved hjelp av prøve- og feile-prinsippet, med angrefrister, tabbekvoter og all verdens redigeringsmuligheter.», skriver Roy Jacobsen i essayet «På randen av Vigeland»
Foto: Anders Beer Wilse / CC Oslo MuseumGjennom faren, og onkelen Sigurd som også var steinhugger, blir vi oppmerksomme på at kunst meislet ut av dette materialet også har en håndverksmessig side. Monolitten, denne falloslignende figuren av sammenfiltrede mennesker var i utgangspunktet en 460 tonn stor steinblokk, som ble sprengt ut av fjellet av en ingeniør som het Eeg Henriksen. Den ble så fraktet på to lektere inn i Oslofjorden. Der ble den lagt på vogner, som sto på jernbaneskinner og dratt gjennom Oslo sentrum inntil den havnet på høykant i parken.
«Å, det vil helst gå bra, uttalte ingeniør Eeg Henriksen med stor sinnsro til pressefolkene som dekket begivenheten fra start til mål, og ikke var i stand til å fatte det de var vitne til», skriver Roy Jacobsen i essayet «På randen av Vigeland»
Foto: Ukjent fotograf via Oslo Museum / CC Oslo MuseumHåndverket bak storverket
Monolittens ferd gjennom hovedstaden er et stykke unik Norgeshistorie med aner tilbake til egyptiske obelisker og menhirer i Bretagne. Vigeland høstet av kortreiste naturressurser, for å lage noe som kunne vokse inn i evigheten. Jacobsen viser frem det slitet som lå forut for at Vigeland skulle få realisert sine ideer.
Ved å belyse alt kroppsarbeidet som lå til grunn for Vigelands monolitt, skriver Jacobsen seg opp mot Bertolt Brecht, og hans dikt «De syv tårnene i Theben».
Like lite som det var kongene som slepte på steinblokkene i Theben i dagens Hellas, var det Vigeland som dro sin steinblokk opp til Frognerparken på de provisoriske jernbaneskinnene.
Det var heller ikke ham som i all hovedsak oppholdt seg i inne i den boksen de hadde satt opp rundt monolitten i parken. Skuret av tre var der for at steinhoggerne Ivar Broe, Nils Jönsson og Karl Kjær skulle få jobbe i fred.
«Inn den døra gikk tidlig på året 1929 tre steinarbeidere – Ivar Broe, Nils Jönsson og Karl Kjær, alle med hammer og meisel i hendene (kledd som polfarere) og kom ikke ut igjen før drøye fjorten år senere, nærmere bestemt sommeren 1944», skriver Roy Jacobsen i essayet «På randen av Vigeland»
Foto: Ukjent fotograf / Cappelen DammMelankolsk
Faren tok med seg de to barna bort for å se på den illsinte guttungen Sinnataggen, mens moren hadde timen hos psykiateren. Den voksne sønnen vet mer enn faren fortalte da. Han vet at Sinnataggen egentlig hørte sammen med tre andre figurerer som skulle symbolisere de klassiske temperamentene i gresk åndsliv. I tillegg til Sinnataggen, hadde Vigeland tegnet inn Flegmatikeren, Sangvinikeren og Melankolikeren i barneskikkelse der på livets bro.
Melankolien er en liten jente, som lever et stille liv i skyggen av den sinte guttungen. Det er hos henne denne boken slutter, og det er hun som er avbildet på bokens forside.
«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien (...).», skriver Roy Jacobsen i essayet «På randen av Vigeland»
Foto: John Erik Riley / Cappelen DammPå randen av egen familie
Hva hadde moren opplevd, som gjorde at hun gikk til psykiater år etter år i Roy Jacobsens barndom? Vi befinner oss vel konstant uvitende på randen av egen familie, slik barna i denne historien befinner seg på en lekeplass i utkanten av Frognerparken.
Roy Jacobsen skriver i «På randen av Vigeland » med en form for åpenhet som vi kjenner godt fra bøkene til Karl Ove Knausgård, men hos Jacobsen er det mer rom for tolkninger. Det gjør at boken føles fyldigere enn sine drøye seksti sider. Jacobsens personlige fortelling gjør også Vigelands nakne figurer der i parken mer interessante. Det er flere veier inn til dem enn vi tror.
Se da Monolitten ble avduket
Arkivvideo fra da treskuret rundt Monolitten ble revet i 1944.
«Men monolitten er godt synlig fra alle himmelhjørner. Den ble avduket – det vil si treskuret ble revet – sommeren 1944.», skriver Roy Jacobsen i essayet «På randen av Vigeland»
