Ski har aldri helt vært greia mi.
Nå tenker kanskje mange at dette har med min pakistanske bakgrunn å gjøre, det at vi aldri har vært på hytta i påsken, og det at jeg aldri har fått høre «neimen, så fint snøvær det er, la oss gå ut å stå på ski dere!».
Faktisk har det veldig lite med det å gjøre, for jeg har prøvd meg, prøvd å integrere meg, prøvd å ta innover meg hele den der kvikklunsj prega sportsånden.
Trang fødsel
En gang på ungdomsskolen hadde vi skidag. Siden trekket virka skummelt for en nybegynner som meg skulle jeg stå på langrennsski.
Da jeg ikke hadde et par hjemme av logiske årsaker, skulle jeg leie. Men jeg var ikke den eneste. I et lite rom stod det tett med mennesker i leiekøen. Det var trangt, tung luft, og jeg stod der i sikkert en time. Da jeg endelig fikk tak i et par ski, presset jeg meg ut av folkemengden, og det føltes som om jeg hadde blitt født på ny, denne gangen med ski på bena.
Så fikk jeg plutselig vite at gruppen jeg skulle stå på ski med, hadde forlatt meg, fordi jeg hadde brukt for lang tid. Rett etterpå ble jeg snøvasket av noen gutter i parallell-klassen, og der stod jeg med skiene mine, snø i buksa, og med tårer rennende ned kinnet.
Sjekketriks
10 år senere prøvde jeg meg igjen. Jeg hadde nettopp flytta til Oslo hvor jeg ikke kjente en eneste sjel, og jeg var desperat etter å få nye venner. En gutt inviterte meg på skitur, og enda jeg ikke ville, ble jeg med.
Det jeg ikke visste, så naiv som jeg var, var at dette var en date. Gutten tvang meg til å renne ned en bakke, og siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle bremse, rant jeg bare nedover, mens jeg skrek.
Det hele endte med at jeg måtte sette meg ned på rumpa i fart, noe som funket til en viss grad. Jeg klarte å stoppe, men fikk også verdens største blåmerke på låret.
Resten av turen måtte gutten holde rundt meg, noe som sikkert var en del av planen hans hele tiden, mens vi rant sammen. Vi så ut som siamesiske tvillinger, og forbipasserende smilte til oss som om vi var søte. Jeg hadde bare lyst å komme meg hjem fortest mulig, og aldri møte fyren igjen.
Siden har jeg aldri stått på ski.
Skitur schmitur
Jeg er et bymenneske. For meg er det en like vakker opplevelse og gå gjennom Grønland i Oslo og observere de forkjellige menneskene, som det er for andre å renne gjennom snøen og observere naturen. Det gjør meg ikke mindre norsk, eller mindre integrert, det gjør meg bare…urban.
Så når folk på jobben min spør om jeg skal være med på skitur må jeg bare svare: Eh, om jeg vil betale typ 2000 kroner for å sitte i badestua hele dagen å vente på at dere skal komme tilbake fra trekket?
Tror ikke det.
