Forutsigelig, men ikke uten sjarm

Hans Olav Lahlums kriminalroman utfordrer anmelderen til spagat.

Hans Olav Lahlum
Foto: Fredrik Arff / Cappelen Damm

Anmeldt av Leif Ekle

Menneskefluen er et vesen som, lik fluer rundt enn møkkahaug, surrer rundt og rundt – ustoppelig omkring det samme tema – noe tungt i livet de ikke har klart å legge bak seg. Som vi skjønner; arten er ikke så uvanlig som det kan høres ut til, men beskrives trolig for før første gang i Hans Olav Lahlums første kriminalroman – ”Menneskefluene” – av en ung kvinne i rullestol, Prinsessen av Erling Skjalgssons gate, Patricia Borchmann.

Og; for å gjøre det noenlunde enkelt, for lytteren og meg selv. Den samme Patricia er hjernen i Hans Olav Lahlums etterforskningsradarpar. Den andre har også rollen som jeg-forteller; Kolbjørn Kristiansen – blant venner otså kalt K2. Kombinasjonen av de to forholder seg til kløkt og lettere enfold som Sherlock Holmes til doktor Watson eller Hercule Poirot til kaptein Hastings. Så er da så vel forfatter som forlag enige om at dette er en klassisk og historisk kriminalroman.

Nesten lukket rom

Hans Olav Lahlum: "Menneskefluene"

Hans Olav Lahlum: 'Menneskefluene'. Cappelen Damm 2010

Romanens historiske nåtid er det ofte omtalte året 1968; en kjent motstandsmann fra krigens dager og senere AP-statsråd, Harald Olesen finnes drept, skutt, i sin leilighet i Krebs´ gate på Torshov. Settingen er i utgangspunktet et nesten-tilfelle av krimbokfenomenet ”lukket rom”; nemlig lik inne i låst leilighet uten mordvåpen. Selv om drapet skjer 4. april, samme dag som Martin Luther King ble skutt i USA, er det begivenheter to-tre tiår tilbake i tid som etter hvert peker seg ut; krigen er kimen i denne historien.

Gammelmodig


Hans Olav Lahlums bok har neste alle kjennetegn på en kriminalroman skrevet før de moderne politiromanene var over oss for alvor; den klinger arkaisk i så vel språk som tidskoloritt; i den grad, faktisk, at språket gir sterkere assosiasjoner til 30-tallet enn de atskillig nærmere 60-årene. Som klassisk ”whodunnit” er denne boken en sjelden plante – de færreste håper å få mer ut av denne sjangeren enn det som allerede er klemt ut.

Lettvint


Når det gjelder det å være historisk kriminalroman, er det være en hel del å anføre – både i form av lettvintheter og slurv.

Jeg snakker ikke om lett navneforkledde versjoner av folk som Jens Christian Hauge og Haakon Lie, men om småting og språkdetaljer som forstyrrer selve tidsbildet. Uklarheter omkring skoleformene middelskole og ungdomsskole er ett eksempel, en moderne talemåte som ”enn så lenge” et annet (nylån fra svensk – trolig mast frem av norske sportsjournalister).

Nyttig vaktmesterkone


En smule problematisk er det vel også at forfatteren har plassert en vaktmesterkone i en bygård på Torshov, en dame med de reneste concierge-funksjoner, og har den fulle oversikten over beboernes gjøren og laden, når de kommer og går, foruten å fungere som sentralborddame for dem alle. Tidstabeller og hvem som kunne ha ”gjort det” er viktige i denne typen historier og Georges Simenons inspektør Maigret hadde riktignok nytte av å lytte til mang en parisisk concierge, men på Oslos østkant virker oppsettet direkte konstruert.

Sjarm tross alt


Det er på ingen måte noen stor kriminalroman Hans Olav Lahlum har skrevet. Til det er den for forutsigelig og haltende i logikken flere steder. Jeg kan allikevel ikke fri meg for en følelse av anmelder-spagat. Det lar seg nemlig ikke å gjøre å fraskrive boken en viss sjarm. Den kan virke naiv og forenklet, men det er noe med kombinasjonen K2 og Patricia Borchmann det går an å like.

Kanskje neste gang?

Kulturstrøm

  • NRK vann pris for klimaprosjekt

    NRK.no vann European Digital Media Award for prosjektet Din klimaframtid, i kategorien «beste nyheitsnettstad eller mobilteneste».

    Prosjektet gir lesarene moglegheita til å sjå kva klimaendringar som kan bli gjeldande i deira kommune, basert på norsk og internasjonal forsking.

    – «Din klimaframtid» gir lesarane ei omgjengeleg, men likevel utruleg detaljert kjelde til å forstå potensielle effektar av klimaendringar, ikkje som eit breitt eller overveldande tema, men i sine eigne lokalsamfunn, står det i grunngjevinga.

    Dommarane meiner dette er eit «forbløffande journalistisk arbeid og eit historisk dokument for landet».

  • Tar kritikk for Utøya-artikkel

    Aftenposten tar selvkritikk for en artikkel om hendelsene på Utøya-fergen MS Thorbjørn publisert i januar 2012.

    Etter terrorangrepet 22. juli 2011 ble det fremmet spekulasjoner om fergens rolle, blant annet ved at AUF-leder Eskil Pedersen flyktet.

    I en kommentar fra nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen, erkjenner avisen at saken kunne ha blitt løst på en bedre måte.

    Aftenposten beklager bruken av lekkede avhør og mangelfull kommunikasjon med de overlevende som siteres i saken, deriblant Lars Fjærli Hjetland.

    «Vi beklager at artikkelen ble løst slik, og at det har vært en tilleggsbelastning for Hjetland og andre om bord,» skriver Strøm-Gundersen.

    Flere medier, deriblant Dagens Næringsliv, har beklaget saker de hadde på trykk i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011.