Jeg skal ikke være den som tar fra Hans Olav Lahlums kriminalbøker en god prorsjon sjarm. Ideen om å skrive hyllester til Agatha Christie – hvem-var-det-som-gjorde-det-sjangerens dronning og egentlige mor – er heller ikke dårlig. Ikke i seg selv. Å bruke et så grundig kartlagt litterært landskap og en form som er så velbrukt til å skape noe nytt, er imidlertid vanskelig. Grepet viser seg også å være vanskelig å komme fri fra, når øvelsen gjentas.
Dramatisk trikketur
Årets bok, ”Katalysatormordet” starter på Lijordbanen (nå Røabanen), ved Smestad stasjon. Året er 1970. Kolbjørn K2 Kristiansen sitter ved vinduet i det en ung, tydelig livredd kvinne kommer løpende mot trikkevogna. Hun forsøker fortvilt å komme med, men er for sen. K2 slår det hele fra seg, men litt senere blir den samme kvinnen funnet drept i sporet og han har en ny sak. Han venter ikke lenge med å oppsøke Patricia Louise Borchmann. K2 møtte Patricia to år tidligere, i den første boken, "Menneskefluene" (2010). Den unge jenta er bundet til hjemmet og en rullestol etter en ulykke. Hun har imidlertid en sylskarp, analytisk hjerne, fokusert på kriminalmysterier. Patricia har en stor del av æren for K2s stadig voksende ry som etterforsker.
Sjarm
Radarparet Patricia og K2 forholder seg til hverandre som mor Agathas Hercule Poirot forholder seg til sin venn kaptein Hastings (da ser vi bort fra Patricias ulykkelige forelskelse i K2). I denne fordelingen av skarpsinn og analytisk evne på den ene siden og en forenklet hang til raske slutninger på den andre, ligger mye av sjarmen – også i Lahlums bøker.
Gammelmodig språk
Språket bidrar også til den samme sjarmen. Lahlum forteller i et gammelmodig og formelt riksmål som gir særpreg og i blant kaller på smilet. Litt problematisk er det nok at språkformen peker minst 20 år lenger tilbake enn de sene 60-årene og overgangen til 70-tall der Lahlums historier utspiller seg. Verre er det når forfatteren ikke skiller mellom løpende fortelling og dialoger, og kommer opp med uvanlig kantete replikker som vanskelig kunne vært ytret av levende mennesker – ikke en gang av ei 20 år gammel vestkantjente i 1970.
Radikalere
Den unge kvinnen ved Lijordbanen viser seg å tilhøre ei lita gruppe unge radikalere, de er i utgangspunktet færre enn ti, som i det kommunistiske landskapet forsøker å finne en middelvei mellom tidas store, motstridenede forbilder Sovjetunionen og Kina - med andre ord; lite tidstypisk. Den karismatiske lederen for gruppa forsvant noen år tidligere under en hyttetur, der alle i gruppa deltok. Han er aldri funnet, hverken død eller levende. Overvåkningspolitiet har hatt gjengen under oppsikt en god stund.
Dilemma
Dette grepet viser tydelig det viktiste dilemmaet Lahlums krimbøker stiller leserne overfor; skal vi lese ham som muntert-romantisk og krim-nostalgisk tidtrøyte eller skal vi ta ham alvorlig? Holder vi oss til det første, kommer både ”Katalysatormordet” og forfatteren fra det meste. Leser vi imidlertid forfatterens eget etterord til ”Katalysatormordet”, tyder alt på at han ønsker det siste; å bli tatt alvorlig. I så fall vokser problemene på flere områder; plottet er søkt, drapsmetoden er tvilsom, mens psykologien blir for lettbeint. Fordelen med kaptein Hastings, er jo at vi ikke forventes å ta mannen på alvor – hans naivitet er nærmest et underholdningspremiss. Slik fungerer det ikke om vi skal ta K2 tilnærmet alvorlig.
Tidsbilder i trøbbel
De politiske grepene i ”Katalysatormordet” viser også hvorfor tidsbildene ofte faller igjennom – på sin egen usannsynlighet. Som krimforfatter i et historisk landskap, fremstår historiker Lahlum som både omtrentlig og overflatisk. Igjen; spørsmålet blir hvordan boka skal leses. Holder vi oss til innfallsvinkelen sjarmerende tidtrøyte, er ”Katalysatormordet” bedre enn begge de foregående – og helt uviktig.
