Litteratur som lyser

Har du ikke merket deg navnet Ingvild Rishøi før, så gjør det nå. Og er du ikke av dem som leser noveller, så bør du begynne!

Vi har en lang tradisjon med gode novellister i Norge. Johan Borgen er en klassiker, Kjell Askildsen blir tippet som kandidat til Nobelprisen, Bjørg Vik, Hans Herbjørnsrud og ikke minst Merethe Lindstrøm har sørget for at genren står seg gjennom nye generasjoner. En av de beste du kan lese i dag, er 32 år gamle Ingvild Rishøi.

De som trenger omsorg

Rishøi debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå" og har i tillegg gitt ut en barnebok. Når hun nå er tilbake med fem fine fortellinger, viser hun en utsøkt sans for de små i samfunnet. Ikke nødvendigvis barn, men gjerne det, ofte det - gjennomgående beskriver hun mennesker som på en eller annen måte lider overlast eller blir utsatt for noe de selv ikke kan ta styringen over. Det kan være psykiatri eller omsorgssvikt, eller mangel på kommunikasjon mellom noen som skulle være alt for hverandre. Felles for alle hovedpersonene er at de forsøker, de har en gnist i seg og en tro på at noe skal bli bra.

Men verden er sjelden rettferdig.

Les anmeldelsen av debutboken: La stå

Glassklart

I tittelnovellen møter vi jentungen som drar på helgebesøk til moren sin, en mor som har mer enn nok med seg selv. Barnets ukuelige tro på at mor holder ord, selv om hun er ustadig, er hjerteskjærende. I "The life and death of Janis Joplin" møter vi den ordblinde, skoletrette ungjenta som får tro på seg selv når en rådgiver sier hun ligner på Janis Joplin. Inntil den dagen hun får høre om Joplins endelikt.

Bildene er rene, klare, det er som om jeg ser skikkelsene gjennom nypussede vindusruter. Språket er holdt tett opp til dagligtale, og jeg-fortellerne lar tanker og assosiasjoner flomme i en helt naturlig strøm. Dermed blir personene så virkelige at vindusruten forvitrer, jeg kan ta rett gjennom glasset, tenker jeg; disse menneskene er her, de tenker og lever akkurat nå.

Ladet med mening

Som oftest går Rishøi rett inn i handlingen uten noe forsøk på å "sette situasjonen" for leseren. Også dette understreker følelsen av nærhet. Vi er velsignet fri fra forklarende metaspråk, og hos Rishøi gjennomføres denne stilen til perfeksjon. Gjennom jeg-fortellernes refleksjoner får vi tilbakeblikk, avsløringer, detaljer. Og vi kommer til punktet der noe endret seg, vi nærmer oss stedet der det gjør vondt. Teknikken er velbrukt; rent formelt er Rishøi mer tradisjonell i denne andre samlingen enn i debutsamlingen "La stå", der hun brukte både dagboksnotater, legejournaler eller brev som aldri ble sendt.

Felles for begge samlingene er krisen de sårbare jeg-fortellerne befinner seg i. Det kan synes mørkt, og det kan synes håpløst. Likevel er det en positiv ladning i disse små novellene. Dette er litteratur som lyser.