NRK Meny
Normal

Heftig oppfølger fra Serena-Maneesh

Det har gått fem år siden Serena-Maneeshs internasjonalt kritikerroste debut. Oppfølgeren «No 2: Abyss In B Minor» er en eksperimentell og stort sett strålende reise gjennom rockehistorien.

Serena-Maneesh
Foto: Alex John Beck/4AD

Som de andre i den usedvanlig talentfulle musikersøskenflokken Nikolaisen, har også Serena-Maneesh-sjef Emil et stort låtskrivertalent. Og store visjoner. For Serena-Maneesh er nok noe av det mest grensesprengende Norge har på rockefronten akkurat nå. Med en albumtittel som «Abyss in B Minor», skjuler man ikke akkurat de kunstneriske ambisjonene som ligger bak.

Rockehistorien er full av oppblåste prosjekter som synker under sin egen vekt. I dette tilfellet står evnene fint i forhold til idéene, og Serena-Maneesh gir oss her nok en styggvakker malstrøm av melodi, energi og støy.

Rock’n roll-tidsmaskin

Musikken til Serena-Maneesh er aldri veldig original. Men bandet er en unik rock’n roll-tidsmaskin. For Emil Nikolaisen kjenner den mest interessante og eksperimentelle rockehistorien ut og inn. Det er klasse over måten han smakfullt videreforedler elementer fra viktige epoker fra hvert tiår siden 60-tallet.

I låter som «Blow Yr Brains In The Morning Rain» er det den monotone riffingen til The Stooges og den arrogante tilbakelente vokalstilen og støyen til Velvet Underground som ligger i bunn. I det ekstremt suggererende åpningskuttet «Ayisha Abyss» låner Serena-Maneesh nesten vel mye av skottene Primal Scream og måten de sent på 90-tallet skapte en mørk futuristisk variant av originalene gjennom moderne studioteknologi.

Tettpakket lydbilde

«No 2: Abyss In B Minor» er mest av alt en vegg av lyd, med lag på lag på lag med gitarer og stemmer og effekter. Koblingen til den innadvendte såkalte shoegazer-sjangeren er uunngåelig. Serena-Maneesh er mestere på å bake enkle og vakre popmelodier inn i en vev av overstyrte gitarer og svevende psykedeliske klanger.

Emil Nikolaisen har ikke gjort det lett for seg selv eller for sine lyttere. Man kan gå seg vill i «No 2: Abyss In B Minor» sitt fullpakkede lydbilde. Og artisten kunne lett gått seg vill i mikseprosessen, der man visstnok har brukt hele åtte dager per låt.

Flyter ut mot slutten

Albumet mister litt momentum og flyter ut i det ufokuserte med de to siste sporene. Det er litt synd. For når det starter som en grandios reise i lyd, må man ha en finale som smeller. Men – dette er uansett sterk psykedelisk kunstrock, som også vekker oppsikt internasjonalt. Og om et tiår eller to har nok denne platen klassikerstatus her hjemme i hvert fall.