Håkon Bleken i sort, grått og hvitt

Håkon Bleken. Kulltegninger 1962-2008, Henie-Onstad kunstsenter, 9.1-19.4.

I forbindelse med at Håkon Bleken fyller 80 år har Henie-Onstad kunstsenter i de to prismasalene laget en presentasjon av en viktig del av hans kunstnerskap. Det dreier seg om hans kulltegninger, et medium han arbeidet særlig intenst med på 60- og 70-tallet.

Eksistensielle fragmenter

Utstillingen gir bl.a. et gjensyn med en rekke verk fra tre serier som på mange måter ble hans definitive kunstneriske gjennombrudd. De er titulert Fragmenter av et diktaktur (1971), Fragmenter av en kjærlighet (1972) og Fragmenter av sannheten (1974), den siste vist nettopp på Henie-Onstad. Utstillingen rommer også helt nye kulltegninger. Den ene av de to utstillingssalene er primært viet arbeider fra 2008, som i stor grad følger opp de tidligere kulltegningene. Men de har gjennomgående et løsere og ledigere foredrag.

Som i mye av Blekens maleri ligger det også i hans kulltegninger et sterkt eksistensielt engasjement og en grunnleggende samfunnskritikk. Hans motiver kretser om krig, vold, menneskelig lidelse og fremmedgjøring. Han bruker også gjerne kristne metaforer for å synliggjøre dette.

Debattanten Bleken

Sitt mer eksplisitt politiske engasjement har Bleken tatt ut som skribent og debattant gjennom førti år. Det er interessant at denne siden ved hans virke også får komme til uttrykk i anledning utstillingen. Kunstsenteret har nemlig samlet hans tekster i bokform, redigert bl.a. av utstillingskurator Tone Hansen (Håkon Bleken. Tekster i utvalg, Torpedo Press). Dette understreker og tydeliggjør Blekens posisjon i norsk offentlighet gjennom en mannsalder.

Nedbrytning og oppbygging

Bleken har i sine kulltegninger gjort bruk av dette mediet på helt nye måter. Han bruker kullet som materiale ikke bare som redskap til å tegne, men også i knust form som et pulver som drysses på til kornete strukturer, eller det bringes i flyt gjennom bruk av fiksativ. Fiksermidlet som sprayes eller blåses på og som vanligvis bare har som funksjon å binde kullet til papiret, inngår her som viktig premiss i en lagvis oppbygging av bildet. Et annet viktig grep er bruken han gjør av sjablonger, noe som også blir demonstrert i utstillingen.

På sitt beste har de tidlige kulltegningene en fortettet intensitet som står seg svært godt. Det er noe med kullet som materiale som her kobler seg til en eksistensiell tematikk på en overbevisende måte - kullets skjørhet, iboende ruin-karakter og det dype, lodne mørke det bygger opp. Disse tegningene er åpenbart viktige bidrag i forhold til kunsten på 70-tallet og fortjener den kunsthistoriske kanonisering de etterhvert har fått.

Patos

Samtidig opplever jeg at Bleken noen ganger vipper over i det patosfylte og teatralske (en tittel som ”Fragmenter av sannheten” kan også antyde noe slikt). Dette gjelder bl.a. den firedelte serien som vanligvis henger i Oslo konserthus, kalt Hommage á Arne Nordheim (1983).

Jeg opplever det også ved et bilde som Stormen (1973), et verk som ofte blir trukket frem og som for øvrig var omdiskutert på grunn av at Blekens gjorde bruk av et fotografi av Richard Avedon som forelegg. Bildet av dette ansiktet til en mann i sterk affekt som liksom bryter frem og ut en amorf materie, synes jeg nå fremstår som litt utvendig. Mens mer stillferdige og abstraherte ”surrealistiske” motiver fremstår med en overraskende intensitet, f.eks. tegninger fra den første serien som Håpet eller Situasjon I (begge 1970).

I forhold til hans nyere kulltegninger er det en styrke ved de tidligere at de figurative og amorfe elementene i sterkere grad bringes i spenn mot stramme, geometriske strukturer. Noe av denne intensiteteten kan mangle i tegningene fra 2008 slik jeg opplever dem.

Uansett synliggjør denne utstillingen betydningen av Blekens kunstnerskap, inkludert hans aktive rolle i offentligheten, og den får frem den vitalitet og søken som fortsatt preger det.