Den libyske forfatteren Hisham Matar ble nominert til Man Booker-prisen i 2006 med debutboken "Ingen i verden". Da skrev han om en liten gutts opplevelser av svik og utrygghet i Libya. Det var en utrygghet forfatteren selv hadde følt på kroppen, fra en oppvekst dels i Tripoli, dels i Kairo og New York, og med en far som måtte flykte fra Ghadaffi-regimet. I sin nye roman bruker 41 år gamle Matar også egen erfaring. Hisham Matars far har vært forsvunnet siden 1990, antakelig kidnappet av egyptisk etterretning. I "Forsvinningens anatomi" er det fjorten år gamle Nuri som opplever å miste faren. Slik åpner romanen:
Hisham Matar: 'Forsvinningens anatomi', Roman, Cappelen Damm 2011. Oversatt av Toril Hanssen.
"Noen ganger føles fars fravær så tungt som å ha et barn sittende på brystet. Andre ganger kan jeg nesten ikke huske ansiktstrekkene hans og må ta frem fotografiene jeg har liggende i en gammel konvolutt i nattbordsskuffen. Det har ikke gått en dag siden han forsvant så plutselig og mystisk uten at jeg har lett etter ham, sett på de mest usannsynlige steder. Alt og alle, tilværelsen selv, gir en nærværsfornemmelse, en mulighet for gjenkjennelse. Kanskje er det det som ligger i det korte og nå nærmest arkaiske ordet: elegi.
Jeg ser ham ikke i speilet, men føler hvordan han retter på seg, som om han vrir seg i en skjorte som nesten passer. Min far har alltid vært privat og mystisk, også når han var til stede. Jeg kan nesten forestille meg hvordan det ville være å komme til ham som en likemann, en venn, men ikke helt." (s 7)
Gode detaljer
Åpningen er en av de beste passasjene i Hisham Matars roman. Den er konkret, følelsesladet, vi hører en voksen mann som ser tilbake på den faren han en gang kjente, men som på et tidspunkt forsvant. Og vi ser et ønske fra en sønn om en gang å møte faren igjen, som likemann, som venn.
Jeg-fortelleren Nuri er ti år gammel da han mister sin mor. Som tolvåring forelsker han seg i 26 år gamle Mona på et badehotell; det samme gjør faren, og pikant nok blir Mona Nuris stemor. De bor i Kairo, men leseren får underhånden vite at familien egentlig kommer fra et nærliggende land med store politiske konflikter, uten at navn blir nevnt. Helt unaturlig er det vel ikke å tenke Libya.
Nuris far er velstående, familien har tjenere og sjåfører og drar på hyppige turer til Europa. Selv blir Nuri sendt på kostskole i England, når hans fascinasjon for stemoren blir for plagsom.
Internasjonal
"Pur ung gutt forelsker seg i voksen, forførende kvinne", har vi hørt det før? Den historien kunne vært skrevet av en forfatter i Norge eller England, like gjerne som av en libysk forfatter. Det er ikke mye skjønnlitteratur vi har tilgang på fra Libya, kanskje nettopp derfor hadde jeg forventet mer av det som fantes i debutboken: en fortelling der samfunnets kaotiske uberegnelighet legger store skygger over en liten gutts liv. "Ingen i verden" ble da også oversatt til nærmere 30 språk og høstet flere internasjonale priser.
Savner nerve
"Forsvinningens anatomi" er ikke like slående som debutboken. Intensiteten og sårbarheten fra Matars forrige roman mangler. Visst kommer skjulte hemmeligheter til syne når Nuris far brått blir borte, og i små glimt får vi innblikk i de enorme forskjellene mellom fattige og rike, herrer og tjenere i et land som Egypt. Forøvrig blir det mye oppramsing av unødvendige detaljer fremfor dybdeboring i enkeltscener. Teksten fremstår merkelig tom, det alvorlige temaet til tross. Noe av skylden for følelsen av et flatt språk må oversetteren ta. Det blir upresist med setninger som: "Hun slapp før jeg, for så klossete å forsøke å gi meg en klem til". Ufrivillig komisk kan det bli når Nuri prøver en av farens dresser, som er for liten, og sier at "Ermene rakk på langt nær til vristen" (s. 201) Nei, det skulle nå også tatt seg ut!
Norske forlag skapte en liten bølge med utgivelser av romaner fra arabisktalende land for noen få år siden. Etter fjorårets revolusjoner vil vi få flere oversettelser som kan gi viktige litterære opplevelser. Om ikke "Forsvinningens anatomi" står frem som et helstøpt litterært verk, så skal det bli spennende å se hva Hisham Matar, som også er essayist og som kommenterte krigen i Libya for avisen The Guardian i fjor, vil skrive om neste gang.
"Forsvinningens anatomi" er oversatt av Toril Hanssen.
