NRK Meny
Normal

En lege uten grenser

Monica Sailer hadde aldri sovet i telt eller sovepose før hun ble med som ekspedisjonslege i «Ingen grenser». Nå syns hun det har vært vanskelig å innstille seg på et A4-liv igjen, etter alle opplevelsene fra serien.

Monica Sailer

Ekspedisjonslegen på «Ingen grenser» hadde begrenset turerfaring fra før. Men opplevelsene har gitt mersmak.

Foto: Håvard Jenssen / NRK/ Masitff

Som lege på ekspedisjonen skal hun passe på at deltagernes helse, og bærer dermed et stort ansvar gjennom de fire innspillingsukene av serien.

– Jeg er mest redd for at deltagerne skal få varige skader. De med amputasjonsstumper kan få sår som ikke heles, og det ville være en katastrofe. Så jeg må hele tiden være veldig oppmerksom på helsetilstanden deres, sier hun til NRK.no.

Fra kafé til kafé

Basert på erfaringene med villmark og friluftsliv var kanskje ikke Sailer et selvsagt valg som ekspedisjonslege under «Ingen grenser». Men hun forteller at opplevelsene har satt dype spor.

– Jeg hadde aldri sovet i telt eller sovepose før, og var mest vant til å gå fra kafé til kafé i Oslo. Turene med «Ingen grenser» har fått meg til å reflektere over ting på en annen måte. Frihets- og mestringsfølelsen man opplever på tur er vanskelig å matche, og overgangen til en vanlig hverdag har vært stor.

– Til å begynne med var det vanskelig å sove inne, og jeg følte meg veldig innestengt når jeg var på jobb på sykehuset.

Monica Sailer og Lars Monsen

Legen melder seg gjerne til tjeneste igjen om Lars Monsen inviterer til en ny runde av «Ingen grenser».

Foto: Håvard Jenssen / Mastiff/ NRK

– Måtte få i dem mat og drikke

Deltagerne måtte legge inn en hard innsats til grunn for å nå frem til Snøhetta, og dette gjorde jobben som ekspedisjonslege ekstra vanskelig.

– De var så ivrige at noe av det mest utfordrende var å få i dem mat og drikke. Til tider glemte de å kjenne etter om de var sultne eller tørste, og det oppsto det flere hendelser som følge av dette.

Gruppesammensetningen i «Ingen grenser» gjør at deltagerne har forskjellige tålegrenser. Dermed kan jobben for det medisinske apparatet være utfordrende. Men Sailer mener at det viktigste verktøyet ikke er et hun bærer i feltsekken.

– Av redsel for å måtte bryte, lar de være å si hvor vondt de egentlig har. Det er mye adrenalin ute og går, og enkelte underdriver sine egne problemer.

– Mestringsfølelsen og gruppedynamikken på denne turen er veldig dominerende, så da kan det føre til at de fysiske plagene kommer litt i skyggen. Derfor er det sentralt at deltagerne føler de har tillit til meg og at vi har en god og åpen dialog om hvordan de har det.

Monica Sailer

Monica måtte trå til flere ganger etter en røff innledning av ekspedisjonen. Her må hun lappe Liv Tone sammen igjen.

Foto: Håvard Jenssen / NRK/ Mastiff

Støtteapparat med erfaring

Til vanlig jobber hun som lege ved Diakonhjemmet i Oslo og går spesialisering for å bli kirurg. Hun har også utdannelse som fysioterapeut, og skulle være godt rustet til å ha det medisinske ansvaret for deltagerne i «Ingen grenser».

Men hun er ikke alene om å passe på deltagerne, og er del av et medisinsk støtteapparat med flere funksjoner.

– Vi er et godt team som prøver å ta vare på deltagerne. Rune Malterud og Stian Akre er sikkerhetsansvarlige og ekstremt viktige for turen.

– De er vant med ekspedisjoner, og vi holder oss alltid i nærheten på utfordrende partier av turen. Men det er noen helt annet å jobbe i felten enn på sykehus, så vi må være oppmerksomme hele veien.

Gjør det umulige mulig

Sailer forteller at de to turene har vært utfordrende, selv for en person som er funksjonsfrisk.

– Jeg har armer og ben intakt, så man kan jo bare prøve å innbille seg hvor tungt dette må være med et handikap. Men samtidig byr turen på en enorm fellesskapsfølelse og noen fantastiske naturopplevelser, sier Sailer som syns det er vanskelig å måle de to turene opp mot hverandre.

– Deltagerne i år er yngre, men til gjengjeld har de enda større funksjonsnedsettelser enn i fjor. Det blir litt galt å sette prøvelsene opp mot hverandre, for ut fra forutsetningene er de to turene er utfordrende på hver sin måte, forklarer hun og oppsummerer erfaringene gjennom to sesonger av «Ingen grenser» på denne måten;

– Det umulige tar bare litt lengre tid.