Beate Grimsruds nye roman "En dåre fri" er noe av det mest gripende jeg har lest på lang tid. Er det fordi det hun skriver er sant?
Genuin skrivekunst
Beate Grimsrud: 'En dåre fri'. CappelenDamm 2010.
Jeg vet ikke hva som er virkelighet og ikke i denne psykiatri- og overlevelseshistorien, denne fortellingen om en sterk og annerledes jente som blir forfatter og filmskaper. Jeg kjenner igjen familierammer og scener fra Grimsruds tidligere romaner, som "Å smyge forbi en øks" (1998) og "Hva er det som fins i skogen barn?" (2002). Og i boken skriver jeg-fortelleren Eli bøker som Grimsrud selv har skrevet og mottar priser som Grimsrud selv har fått. Så ytre sett ligger alt til rette for at dette er selvbiografi.
Men uavhengig av om det er et personlig vitnesbyrd eller ei, så er "En dåre fri" blitt en god roman, et fint kunstnerisk prosjekt som provoserer leseren til å reflektere over hva som er friskt og hva som er sykt, hva som er normalt og hva som er unormalt, hva som er comme il faut og hva som er genuin originalitet. " En dåre fri" er et orginalt verk, det er opprørende, utpreget litterært, men likevel helt enestående.
Stemmer i hodet
Slik åpner romanen:
"Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn.
Jeg kan ikke være i leiligheten. Gulvene bikker mot de farlige vinduene ut mot gården. Jeg bor i sjuende etasje. Vinduene drar meg til seg. Jeg kan kaste meg ut. Jeg kan hoppe. Jeg er redd. Jeg prater og kan ikke slutte. Jeg er den som forteller, og den det fortelles om. Den med stemmer i hodet. Den det prates i, i det uendelige." (s.7)
Eli forteller om stemmene, den første kommer under en teaterforestilling da hun bare er seks år. Siden kommer det flere, de fleste er små gutter som har hver sin vilje og personlighet. "Jeg er et helt barnehjem", skriver Eli, og drar til og med inn humor i denne skildringen av angst, selvskading, tvangsinnleggelser og fastspenning i remmer.
Utfordrer tanken
Paradoksene er mange i denne romanen. Konsentrerte utsagn, nesten som små aforismer, setter tanken på prøve. "En dåre fri" er nemlig fortellingen om en jente som ber til Gud om ikke å bli religiøs, som føler seg androgyn og vil bytte kjønn, men ikke vet til hvilket. Det er en ung kvinne som knekker sammen i redsel for å bli slått, men som samtidig slår ned hjelpere, knuser glass og skader seg selv. Her er et fortvilet menneske som skriver: "Jeg husker ikke, men kan ikke glemme".
I ulike biter beveger teksten seg mellom barndomsminner, familieopplevelser, terapi og sykeshusopphold. Her er til og med, i kursiv, utdrag fra en sykejournal om hvordan pasienten oppfører seg. Samtidig som fortellingen er nærmest hudløs, er det tydelig at dette er et gjennomredigert verk der brokkene spiller opp mot hverandre, utfyller hverandre og utdyper hverandre.
Boken beskriver hvordan kreativitet ofte kan misforstås, og hvordan kreativitet er en redningsplanke når verden blir truende, uforståelig, uhåndterbar. Den viser frem et samfunn der de gale sperres inne, men som samtidig kan tilby forståelse, støtte og lindring. Brukne kar er det over alt. I Elis tilfelle er det mange gode hjelpere, både blant venner og psykiatrisk personale.
Virkelig eller ikke:
Beate Grimsruds roman er så lysende litterær at den blir mer virkelig enn virkeligheten selv. Det er også et poeng å få med seg, i vår tids opphetede diskusjon om bruken av det selvbiografiske.
