Thomas Dybdahl er relativt fersk som artist, men som låtskriver har han allerede nådd en imponerende modenhet. La gå at han fortsatt er litt småkeitete på scenen, men han har samtidig en menneskelig sjarme og musikalsk sjel som varmer i høstmørket.
Releasekonsert
At han la første "Stray Dogs"-konsert til den lille Oslo-klubben Mono forklarte han selv med at det var det første Oslo-stedet som åpnet dørene for ham.
Den gang trakk han visstnok rundt 20 betalende tilskuere, i skarp kontrast til utsolgt-skiltet som torsdag hengte på Mono-døra, mens det inne i lokalet var stinnere enn stint med forventingsfulle tilskuere.
Mye fra nyealbumet
Konserten var naturlig nok preget av den nye plata, fra starten med "Make A Mess of Yourself" og "Cecilia" til gospelaktige "Honey" og "Rain Down On Me" en drøy time seinere. Men også med sideblikk til "October Sound"-albumet og godbiter som "Adelaide" og "From Grace".
Sammen viste settet en artist med både dybde og varme, og Thomas fascinerer med sin evne å kombinere det melodiøse med det dramatiske og det såre lavmælte med det (i hvert fall litt) konfronterende.
Ikke minst bidrar hans elastiske stemme, i landskapet et sted mellom Van Morrison og far og sønn Tim og Jeff Buckley, til å skape sjelfulle stemninger som kler rødvinglasset han i urocka maner sippet til på scenen.
Fra spy til smil
Da Thomas tidligere på dagen gjestet Petre, var han spysyk. Magetrøbbelet ristet han heldigvis av seg et sted mellom NRK og Mono, slik at det i stedet var det lune smilet og godfeelingen han delte med seg av på Mono.
Kanskje var det musikkens helende kraft Thomas Dybdahl og vi fikk oppleve torsdag kveld?