NRK Meny
Normal

Fedrenes synder

ANMELDELSE: Bjørn Ingvaldsen er nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok med historien om «Far din».

Forfatterportrett svart-hvitt, Bjørn Ingvaldsen

Med «Far din» har Bjørn Ingvaldsen skrevet en original og sår fortelling for barn.

Foto: Elisabeth Tønnessen / Gyldendal

  • TITTEL: Far din (2016)
  • FORFATTER: Bjørn Ingvaldsen
  • FORLAG: Gyldendal

Noen forfattere har funnet sin tematikk i livet, og borer i den. De blir gjenkjennelige, enten de skriver prosa eller poesi, enten de skriver for barn eller voksne. Andre forfattere kan skrive om nesten hva som helst. Bjørn Ingvaldsen er en slik.

Noen vil assosiere ham med humor for barn. Boken han nå er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for, er tvert imot dypt alvorlig.

Far din, sa han.

Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk.

Bjørn ingvaldsen / Bjørn Inghvaldsen: Far din

Slik åpner romanen «Far din», som ifølge forlaget er myntet på barn mellom 9 og 12 år. Jeg-fortelleren kan være rundt 10. Det er naboen som snakker til ham. Han forteller, skadefro, at guttungens far er kjørt bort av politiet.

Gutten løper hjem. Der er Mamma og noen ukjente menn. Mamma må være med dem. Leo, som vi halvveis ut i boken får vite gutten heter, blir alene med hodet fullt av spørsmål.

Bokomslag. Gutt ved fabrikkpipe

Knapp, usentimental, rørende. Bjørn Ingvaldsen holder fast guttungens blikk i møte med katastrofen. Det er usedvanlig fint skrevet frem.

Foto: Gyldendal forlag

Sjokket

Det viser seg at faren notorisk har stjålet fra alle i den lille bygda. Han har stjålet verktøy og utstyr fra fabrikken der han jobber. Han har stjålet fra arbeidernes garderobe, han har begått innbrudd i hus og garasjer. Selv sparekontoen moren trodde sto og fylte seg opp, har han tømt. Det kommer etterhvert frem at spillegalskap har tatt overhånd.

Vi får konsekvent historien fra lille Leos side. Det er han som registrerer at Mamma tømmer hele vinflasken. Det er han som opplever at vennene hans trekker seg unna når han kommer på skolen. Det er han som plutselig skjønner at den fine sykkelen han fikk til bursdagen sin, ikke var kjøpt, men stjålet.

Nydelig sett

Bjørn Ingvaldsen er virkelig god til å beholde guttens blikk. Språket kan også utmerket godt tilhøre et barn. Her er korte hovedsetninger som avløser hverandre. Klare registreringer uten utlegning av voldsomme følelser. Mine assosiasjoner går til mesterverket «Veien» av Cormac McCarthy, der en far og en sønn snakker nærmest nødtørftig sammen i en verden som er rammet av en naturkatastrofe. Dialogene her, om de er mellom Leo og Mamma, eller Leo og vennen Roger, er korte, dokumentariske. Under det hele ligger sjokkert, forvirringen, sorgen. Det er bemerkelsesverdig å skrive så stringent fra barnets side hele boken gjennom.

Bygdesamfunnet rotter seg sammen mot den lille familien. Med far i fengsel – en far som har sveket både venner og kolleger – går det ut over Leo på skolen. Også moren møter en vegg av hevngjerrighet og kynisme. Skulle man lese noe budskap ut av denne såre historien, må det være at ingen kan straffes for sine fedres synder.

Originalt og ektefølt

«Far din» skildrer en virkelighet jeg sjelden har lest om før. Barnebøker om barn som blir mobbet på grunn av foreldrenes misgjerninger er ikke uvanlig. Men en far som er tyv, og som attpåtil ikke renvaskes, har jeg ikke vært borte i.

Bjørn Ingvaldsens tekst griper nettopp fordi den er så kontrollert. Knapp, nærmest. Samtidig er alt det nødvendige med. Begrepet far din blir en gjennomgangsbetegnelse for hver gang Leo blir minnet om farens svik. Det blir litt for tydelig for min smak. Men la gå! Betegnelsen blir symbolet på at alt nå er annerledes. Faren er jo plutselig ikke Pappa lenger, ikke den trygge, morsomme og handlekraftige. Nå er faren i fengsel med besøksforbud, han er ute av guttens liv.

Boken gir et bilde av en familie som går i stykker. Den skildrer et lokalsamfunn som blir rammet av en ugjerning. Bjørn Ingvaldsen viser hvordan hevngjerrighet og selvrettferdighet kan få frem det verste i oss.

Leos far får verken forsvart seg eller unnskyldt seg. Han er rett og slett ute av bildet. For som Mamma sier: Det er ikke bare fra alle andre og banken han har stjålet penger. Han har stjålet dem fra oss.

Ligger det en fordømmelse av faren her? Bjørn Ingvaldsen viser i alle fall at ikke alle i bygdesamfunnet er like fordømmende. Og kanskje, kanskje, kan gutten og faren komme til en slags forsoning. Antydningen ligger der, i bokens åpne slutt.