Journalisten og forfatteren Åsne Seierstad går dit det brenner. Tidligere har vi vært med henne til Serbia, til Kabul, til Tsjetsjenia og til Irak. Den 22. juli 2011 sto flammene ut fra regjeringskvartalet. Dermed var ikke krigen og terroren bare noe som rammet noen andre langt borte et sted. Tittelen på boken som Seierstad utga året etter tok opp i seg det mange hadde tenkt da terroristens navn og motiver ble kjent. Barnemorderen på Utøya hadde vært en av oss.
To av oss
Årets bok fra Seierstad heter «To søstre». Den kunne også hett «To av oss». For de to søstrene på seksten og nitten som pakket kofferten og satt seg på et fly til Tyrkia og videre til Syria den 17. oktober 2013, hadde hatt hele oppveksten på Kolsås. De hadde gått på Gjettum ungdomsskole og på Rud og Dønski vidergående. De hadde sett ut og snakket som alle andre inntil de plutselig supplerte hijaben med niqab og begynte å skulke gymtimene.
De litterære verktøyene Seierstad har tatt i bruk for å skildre de to jentenes makabre dannelsesreise inn i den mørkeste IS-propagandaen ligner på mange vis de hun brukte med så stor suksess i «Bokhandleren i Kabul» (2002).
Også nå skal vi inn på kjøkkenet, stuen og soverommet til en familie – denne gang bestående av Sara og Sadiq, som kom til Norge som flyktninger fra Somalia. Med seg på lasset hadde de to små døtre og en sønn. Senere skulle det komme to gutter til.
En norsk helt
Sønnen, som i boken har fått navnet Ismael, er en av Seierstads viktigste kilder og bokens store helt. Mens søstrene suger til seg den unge, karismatiske koranlærerens sukkersøte budskap om at livet her og nå bare var et forstadium til paradiset, så setter Ismael foten ned og sier nei. Når søstrene senere tar kontakt via internett for å fortelle om sine nye liv som IS-husmødre i Raqqa, blir de møtt av brorens skarpe og ironiske motspørsmål. Loggen fra disse samtalene er gull verdt for denne boken, og kan bidra til å hindre radikalisering av unge, norske muslimer.
I motsetning til hos bokhandleren i Kabul, har Seierstad her måttet gå opp løypen som de to søstrene gikk i etterkant. Det innebærer en rekke dybdeintervjuer med søstrenes nærmeste, som Seierstad vever sammen til en kronologisk fortelling. Det hele åpner med faren Sadiqs første reise til Syria for å hente døtrene hjem.
Burkakledd mur
Om han også smører litt tjukt på her og der, slik Seierstad hevder han gjorde til Dagbladet, kan ikke utelukkes. Men alt i alt imponerer boken med sin presise detaljrikdom. Noen år i vår aller nærmeste historie blir grundig dokumentert. I sentrum står ikke de mest bråkete, skjeggete mennene, som vi allerede er godt kjent med fra nyhetsreportasjene. Denne gangen er det de kvinnene som har stått som en svart, burkakledd mur i utkanten av bildet, som trer frem for leseren.
For dette er kvinnenes fortelling. Som tilfellet også har vært i tidligere tiders karismatiske bevegelser, både av politisk og religiøs art, viser de unge kvinnene evne og vilje til selvutslettende, viljeløs fanatisme.
Årvåkne lærere
Hva har så det norske sivilsamfunnet å sette imot dette? «To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.
Seierstad fletter inn portretter av opptil flere norske lærere, som slett ikke var villige til å frita en burkakledd tenåring fra de plikter det medfører å skulle bli en borger i dette landet. I Bærum fantes det både en norsklærer og en rektor som sa tydelig fra om at ingen elever kunne forlate klasserommet for å be når det passet dem, eller bli fritatt fra gymtimen grunnet religiøs fanatisme.
En annen viktig lærdom i denne både gripende og nyttige boken er at forstokket, ytterliggående tankegods ikke nødvendigvis er noe barn får fra foreldrene. At to norske barn reiste Syria var en stor tragedie for denne familien. «To søstre» får oss til å skjønne at de to jentenes flukt fra Norge er et tap for oss alle.
