NRK Meny
Normal

Forførende om livet og litteraturen

Nils-Øivind Haagensen skriver om lengsel, kjærlighet og litteratur i sin nye roman. Det gjør han godt.

Nils-Øyvind Haagensen

Nils-Øivind Haagensen utforsker lengselen etter noe som ikke finnes, enten det er et ufødt barn eller en oppdiktet roman.

Foto: Oktober forlag / Heidi Furre

For tre år siden satte De Lillos opp en teaterforestilling på Nationaltheatret der de sammen med skuespillere sang og spilte seg gjennom sitt velkjente repertoar av filosoferende, søtsåre sanger. «Livet er en liten dings» var tittelen, og noe av den samme følelsen som den forestillingen ga meg, får jeg ved å lese Nils-Øivind Haagensens nye roman.

Gamle venner finner sammen i et sommerhus, livet er ikke så ubegrenset som det fortonet seg for 20 år siden, da alle muligheter var åpne og kjærligheten var ung og ny.

Fest med nytt bekjentskap

Nils-Øyvind Haagensen: Er hun din?

Are og Eira finner sammen i fortrolige samtaler. Den voksne mannen og den lille jenta er hovedpersoner i Nils-Øivind Haagensens nye roman.

Are er førtitre, snart førtifire. Litt umotivert takker han ja til å feire sin gamle venn Malins trettiniårsdag. Han kjører til hytta, møter Malin og mannen, og ikke minst datteren deres Eira, fandenivoldsk og fri, som er seks år og nysgjerrig på livet.

En stor del av romanen dreier seg om samtalene dem imellom. Den voksne mannen og den lille jenta, det er slik de benevnes, får et godt forhold, og ut av samtaler om bading, skjegg, sokker eller rynker vokser det frem en annektering av livet selv.

Grepet med det lille barnet som stiller åpne spørsmål og den voksne som får ny innsikt gjennom det tilsynelatende banale, er ikke ukjent i skjønnlitteraturen. Tove Jansson gjør det nydelig i «Sommerboken», Antoine de St.Exupéry ikke mindre vakkert i «Den lille prinsen».

Faren for lettvint livsvisdom er selvfølgelig snublende tilstede. Jeg synes Nils-Øivind Haagensen styrer unna denne trusselen ikke minst fordi samtalene med lille Eira stimulerer mannen til å tenke på barnet han ikke fikk.

Ares mye yngre samboer valgte abort, mot Ares vilje, forholdet tok slutt, nå funderer han på hvem det lille barnet ville vært, og hvem han selv ville vært i samliv med henne:

Leser vi barnet som en komedie eller en tragedie? Leser vi hele boka eller velger vi oss noen bestemte passasjer? Og hva styrer disse valgene i så fall? Bloom sier at litteraturen er mer enn lesingen av den, eller skrivingen, det er en måte å leve på, og ikke bare det: men en måte som ikke ligner noen annen måte. Det er ikke noe som skjer i tillegg til eller ved siden av, det er det som skjer. Og er det ikke det vi er redd for før barnet? At det er som litteraturen: et hele, heller enn et tillegg? Ikke en del av livet vårt, men livet vårt?

Er hun din? (s. 199)

Ulike typer tekst

Utdraget over viser til en annen type tekst enn de mange dialogene. Are, som tydeligvis er akademiker og muligens foreleser i litteratur, finner frem et manuskript han har begynt på. Her skriver han direkte til det ufødte barnet, samtidig som han filosoferer rundt begrepene kunst, litteratur og analyse.

Hvilke blikk følger vi? Hvilke historier fortelles?

Den essayistiske teksten legges frem som et uferdig manuskript, under bearbeiding, med Ares notater om hvilke referanser han eventuelt skal ha med i parentes. Her kan fortellingen tendere mot å bli belærende, men så viser den også frem Are slik han er, en mann som kanskje mer enn han aner forsøker å holde fast ungdommen samtidig som han vil nå frem til en innsikt, kanskje blir det pretensiøst, men likevel ikke sementert, om kunsten, litteraturen og fantasiens vesen.

Poetisk også

Nils-Øivind Haagensen er best kjent som lyriker, selv om han også har gitt ut et par romaner. Det kan synes som om den poetiske åren først og fremst manifesterer seg gjennom Eiras konkrete blikk på verden, hennes uforstilte måte å se omgivelser og mennesker på. Om verden har hun dette forbløffende bildet:

Den lille jenta ser opp på skyene og lyset som skyter gjennom her og der. Som pustehull i en presang, tenker hun. Hvis hele verden var en levende presang fra en Gud til en annen, så trenger vi pustehull for ikke å dø innen den andre guden har fått pakket opp.

Er hun din? (s. 13)

«Er hun din?» har også partier som kan synes småpludrete, unødvendige. Etter å ha diskutert litt med meg selv liker jeg egentlig det sleivete, ukonsentrerte preget. Romanen står frem som både jordnær og drømmende, realistisk og lengtende. Det gjør han fint, Nils-Øivind Haagensen, han kombinerer letthet med eksistensiell tyngde.