Vakker og vond Bragevinner

«Så vakker du er» kunne jeg nesten sagt til denne lille romanen, hvis en roman var tilsnakkendes. Så vakker og vond du er. For Brynjulf Jung Tjønn går inn i noe av det vanskeligste man kan skrive om for ungdom. Sykdom og død - ja, det er vondt, men ekstra vondt gjør beskrivelsene av forfallet, skildringene av en sunn kropp og et levende menneske som litt etter litt reduseres av sykdom. De helt konkrete bildene av kiloene som er borte, skinnet som henger løst, tennene som gulnes når ansiktet blir kritt hvitt. Han er ikke redd for alvor, Brynjulf Jung Tjønn:

Livet, døden...

Med korte hovedsetninger, der den ene følger på den andre nesten helt uten innskudd eller underordnede ledd, forteller unggutten Henrik om onkel Simons sykdom. Simon har vært som en far for Henrik, som bor alene med moren. Han har vært onkel og far og venn. Simon har han vært på telttur med, har han fisket med, har han tatt en øl med - om han strengt tatt er for ung til det.

Nå ligger Simon på sofaen i stua og skal dø. I mange måneder holdt han Henrik og moren på avstand, så de ikke skulle se ham i en slik elendig forfatning.

Forfatteren legger ikke fingrene mellom. Han går konkret og grundig til verks. Han tar både sitt vanskelige tema og leserne på alvor, de korte setningene dunker realitetenes gru inn i oss.

Slik skildrer Simon sin egen situasjon:

... og kjærligheten

Der noe nærmer seg sin slutt, får noe annet sin begynnelse. Henrik har lenge vært forelsket i Kjersti, og dette er sommeren da de blir kjærester. Vekslingene mellom sorgen og gleden, det stygge og det vakre, gjør teksten virkelig. Hverdagene består jo av disse vekslingene, og vi skal leve midt i dem og turnere dem, enten vi er 16 eller 66.

Brynjulf Jung Tjønn har gjennom flere romaner og barnebøker utforsket de tette båndene i en familie. Han borer og vil inn til beinet. Det ligger en alvorlig søken i tekstene hans som åpner opp for erkjennelse og refleksjon.

Les også anmeldelsen av Lyden av noen som dør

Alvor

Blir det for tungt? Nei, jeg tror ungdom kan lese både tungt og lett, ikke minst nettopp tungt, om det tunge legges frem så det utvider måten vi tenker om det vonde på. Brynjulf Jung Tjønn tar likevel store sjanser i blant; den korthugde teksten er symbolladet til bristepunktet og står dermed i fare for å tippe over i sjablonger. Det gjelder spesielt på setningsnivå og med hensyn til ordvalg; å jamre som "eit skadeskote dyr" er kanskje presist, men etterhvert så velbrukt at uttrykket nærmest har mistet sin betydning.

Savner jeg humor? Nei, vi trenger ikke alltid latter, selv om latteren også kan virke forløsende på sorgen, når den er på sitt bitreste.

Jeg leser «Så vakker du er»" som en oppfordring til å ta vare på de mulighetene for lykke som byr seg, samtidig som man lever i og gjennom en sorg.

Som alle gode ungdomsromaner kan den mer enn gjerne også leses av voksne.