Den store DDR-romanen var vel allerede skrevet. "Tårnet" av Uwe Tellkamp brakte oss inn i den østtyske legeintelligensiaens rustne hagegjerder i Dresden på åttitallet.
I likhet med den noe yngre Uwe Tellkamp (f.1968) har også Eugen Ruge (f.1954) nærhet til begivenhetene og menneskene. I romanen finner vi en historiker sentralt plassert i handlingen som er villig til å tilpasse sin historieskriving til de skiftende politiske vindene. Det er grunn til å tro at dette portrettet låner flere trekk fra Eugen Ruges far, Wolfgang Ruge, som var en kjent historiker i DDR.
Et glass sylteagurker fra flere vinkler
En 90-års dag hos en gammel trofast partipamp opptar nesten en tredjedel av "Når lyset svinner". Vi møter hele fire generasjoner, som har det felles at de ikke forstår hverandre. Ved hjelp av sin særegne, nærmest kaledioskopiske komposisjon kjemper Eugen Ruge liv inn i sine personer. På den nevnte nittiårsdagen ser vi blant annet et glass sylteagurker bli åpnet først av hun som gir gaven, deretter fra jubilantens ståsted, før vi til slutt får se samme scene fra oldebarnet som noe motvillig vandrer rundt mellom alle de gamle menneskene fra et politisk system som definitivt er forbi.
Jeg lurer på om jeg rett og slett er enda mer imponert over denne romanen enn av Uwe Tellkamps roman. Det har å gjøre med at Eugen Ruge på atskillig færre sider tar oss med ut på en større reise. Vi er med fra de første kommunistene vender tilbake fra exil i Mexico i 1952, til unge Markus forsøker å slå seg gjennom på Berlins klubbscene i vår tid.
I høstmørket
Tittelen "Når lyset svinner" henviser konkret til høstmørket - som det er mye av i romanen - men også til hvordan DDR-staten blir mindre og mindre innlysende for hver eneste generasjon. Samtidig fortsetter denne historiske arven å prege selv dem som vokste opp etter murens fall. Kanskje nettopp fordi samtiden virker så grenseløs, og mulighetene så mange så blir fortiden så viktig?
Eugen Ruge skriver ikke like elegant som de store, tyske mesterne som Grass, Handke, Walser, Wolf, men han har desto mer på hjertet. Dette skinner også gjennom i den norske versjonen, selv om oversetter Sverre Dahl denne gangen utfordrer min tålmodighet ved å la noen setninger forbli tyske i klang og struktur, der de burde vært norske.
Og hvordan oversetteren får flippflopper, ja, du vet sandalene, til å bli "klikk-klakker" på norsk, ja, det er virkelig helt, ja nettopp, uforståelig.
