Hopp til innhold
Anmeldelse

Anmeldelse: «Liv etter liv» av Kate Atkinson

Når leste du sist en roman der hovedpersonen dør, gang på gang? «Liv etter liv» er en overrumplende lek med historien, både den helt private og den litt større verdenshistorien.

Kate Atkinson: Liv etter liv

Forfatteren Kate Atkinson er ikke «skuggeredd». Gang etter gang tar hun livet av sin hovedperson og vår heltinne, Ursula Todd, middelklassepiken som skal leve seg gjennom to verdenskriger. Det starter med at hun ikke overlever sin egen fødsel, en ufyselig kald februardag i 1910:

Et isnende vinddrag, et bitende sveip av kulde over den nakne, ubeskyttede huden. Uten varsel er hun utenfor innsiden, og den kjente, våte, tropiske verdenen er borte med ett. Utlevert til elementene. En skrellet reke, en knekket nøtt. Ingen pust. Alt står og faller med dette. Et åndedrett.

Kate Atkinson, "Liv etter liv", s. 19

Død etter død

Legen er blitt sittende fast i snestormen, Ursula kveles av navlestrengen rundt halsen. I neste kapittel kommer legen frem, og Ursula reddes. Men farene er ikke over. Et lite barn kan drukne på stranden, falle ut av et vindu, dø av spanskesyken. En ung kvinne kan utsettes for ulykker og overgrep, anledningene til voldsom død under blitzen over London i starten av andre verdenskrig er mange.

Britiske Kate Atkinson vant den ettertraktede Whitbread Book of the Year Award for sin første roman «Behind the Scenes at the Museum» i 1995. Senere har hun skrevet krimbøker, før hun i fjor fikk både folkets og kritikernes hyllest i England med romanen «Liv etter liv». Og det er forståelig.

«Liv etter liv» er en oppfinnsom, leken og selvsikker beretning, en kontrafaktisk fortelling satt opp mot den faktiske - hvis man kan kalle noe i en fiksjon faktisk. Atkinson forteller altså om det som ikke skjedde, eller som like gjerne kunne ha skjedd, hadde tilfeldighetene vært litt annerledes. Små detaljer får konsekvenser for ett konkret liv, men også for Europas historie.

Det har vært spekulert mye i hvordan Europa hadde sett ut om Hitler var blitt tatt av dage i ett av de mange attentatene mot ham. Også Ursula får spille sin rolle i denne forestillingen.

Nye dager, nye muligheter

Man kunne frykte at de alternative variantene og omstartene ville tappe historien for liv og engasjement. Men nei, det gjør ingenting at forfatterens byggverk så tydelig trer frem i det fri. Atkinson skriver nesten usannsynlig virkelig om 1910 og 20-tall, de ulike familiemedlemmene får bekreftet sine sterke og svakere sider ved å få stadig nye utfordringer. Som leser blir man hele tiden minnet om de mange skjebnene menneskeheten består av. Hvem trakk det lengste strået? Hvem hadde tilfeldigvis beveget seg over gaten for å klappe en hund da bomben smalt? Hvem giftet seg med en mann som skulle vise seg å være psykopat? Og hvem er vi, som roser og fordømmer, når vi vet så lite om hvorfor tingene er blitt som de er blitt?

«Liv etter liv» er en effektiv påminnelse om livets mangfoldighet, glimrende løst rent litterært, og med innflettede innsikter av større litteraturskapere enn Atkinson: John Donnes, William Shakespeares, Charles Dickens' ord blir ikke staffasje, men får effektiv funksjon i fortellingen.

Sprek språkføring

Kate Atkinson benytter et friskt, nesten muntlig språk, og er ikke redd for å snakke tydelig. Hun tegner gode bilder, ofte skapt av en tradisjonell beskrivelse, som for eksempel når Ursula et sted er på vei over i det hinsidige: «Svarte prikker danset for øynene hennes, og synet ble sløret». Men så fortsetter Atkinson: «Et pointillistisk maleri» - og vips! blir et forterpet uttrykk levendegjort på en elegant måte.

Heller ikke døden er uten humor; etter flerfoldige kapittelavslutninger der «Mørket lukker seg» avslutter Atkinson et livsløp slik: «Mørket, og så videre». Her er en forfatter som ikke går av veien for å kommunisere direkte med sine lesere og nærmest ironisere over sin egen tekst.

Oversetter Christian Rugstad skal ha sin del av æren for opplevelsen av et spill levende språk, med smidigheter som et "sturekammer" i stedet for et mer tradisjonelt "studérkammer".

Kulturstrøm

  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB