I utstillingen «Else Hagen. Mellom mennesker» blir jeg gående rundt i målløs beundring.
Dette er virkelig en kunstner som har noe helt eget. På sitt beste er hun ganske enkelt uovertruffen.
Else Hagen (1914–2010) drømte opprinnelig om å bli danser. I stedet ble hun maler, og brakte dansens rytmer, bevegelighet og pust inn i kunsten.
Hun var en viktig feministisk pioner i norsk kunstliv.
FABELAKTIGE VERK: I «Våt Pike» (1961) kan vi se en fin og kyndig stilisering. Her ser vi vannet som treffer hodet. Her fletter hun inn sort i den koloristiske helheten på en veldig god måte.
Foto: Freia BreerHer ser vi det fine spillet mellom flate og rom. En mindre begavet kunstner ville kanskje laget armene symmetriske. Men det dynamiske lydhøre hos Hagen er mer komplisert. Det er noe usigelig i måten hun stemmer former og farger opp mot hverandre.
Foto: Børre NilsenDette er så varmt og fint og nært skildret. Koloristisk sett er det også helt nydelig. Se det vakre kurveforløpet som de myke armene skaper. Det gir en strømmende flyt til komposisjonen; som en sanselig sirkulær bevegelse som går igjenom det hele.
Foto: Nasjonalmuseet«Jomfruen» (1945). En sanselige skildring av en naken, ung kvinne på en seng. Assosiasjonene går selvsagt til Munchs Pubertet, men i motsetning til dette veldig angstfylte bildet, har Else Hagens maleri noe mer meditativt og stillferdig.
Foto: Nasjonalmuseet
Ikke bare skildret hun sterke, frie og selvstendige jenter og kvinner, men hun var også en av de aller første kvinnelige kunstnerne som kombinerte familieliv med en omfattende kunstnerisk karriere.
Dessuten var hun den første kvinnen som skapte et monumentalt verk i det offentlige rom i Norge.
Hun brøt med myten om kvinnekunst som noe smått og pyntelig. Og kanskje er det som monumentalkunstner hun har gjort seg mest bemerket. Uten å kjenne navnet hennes, er det nok i hvert fall mange som har sett hennes store steinmosaikk «Samfunn» på TV, sentralt plassert som den er i Stortingets mektige trappehall.



MOSAIKK: «Samfunn» i Stortingets Trappehall, her fra programmet «En kunstners arbeid» som du kan se nederst i artikkelen.
NRKFor de fleste er nok Else Hagen likevel et relativt ukjent navn.
Og det er dette Nasjonalmuseet sammen med Kunstsilo og kunstmuseene i Stavanger og Trondheim har villet gjøre noe med. Samarbeidsutstillingen «Mellom mennesker» vises nå gjennom hele sommeren på Trondheim Kunstmuseum.
Suveren som ung
De fleste kunstnere går fra å være uselvstendige og sterkt preget av lærere, forbilder og trender i tiden.
Det vanlige er at det litt gradvis vokser frem et mer egenartet og individualisert formspråk. Men hos Else Hagen var det i grunnen omvendt.
«PARADIS» (1947): Her ser vi fem småpiker som hopper paradis i en travel drabantby på et høydedrag over en stor by. Små grupper av barn og unge med og uten sykkel står i bakgrunnen. Bak barna som leker, og de høye boligblokkene ser vi den gylne kveldshimmelen og de glitrende lysene fra byen i det fjerne. Det oppstår et dynamisk rytmespill mellom barnas hoder. Et mykt kurveforløp skaper en strømmende bevegelse gjennom barnas armer. Lemmene ser kanskje ikke akkurat slik ut som de ville gjort i virkeligheten, men de er akkurat slik de må være for å inngå i denne billedmessige helheten.
Foto: NasjonalmuseetSvært tidlig fant hun sitt varme, myke, dansante formspråk.
På imponerende vis kombinerte hun en bevisst, og nærmest matematisk inndeling av flaten, med dynamiske kurveforløp, og en sanselig og musikalsk koloritt. Hennes tidlige arbeider fra 40- og 50-tallet er rett og slett i verdensklasse.
Eksempler her er verk som «Paradis», «Familie» «Venninner», eller «Portrett av en kvinne».
NYDELIG: Et annet helt suverent eksempel på hvor dyktig Else Hagen er på sitt beste er «Kvinneportrett» (antakeligvis fra 1950). Dette er billedkunst av ypperste klasse. Her har hun skapt en finstemt balanse mellom valører. Hun stemmer vakre grønne og rødtoner opp mot hverandre, og lar det guloransje klinge opp mot det blå. Hun klarer på en forunderlig måte å forankre alle bildets ulike elementer, som blant annet den stormønstrede stolen, i den billedmessige helheten. Her får hun virkelig hele billedflaten til å leve. I den kyndige måten hun spiller flate og rom opp mot hverandre får jeg lyst til å sammenlikne henne med en historisk verdenskunstner som Henri Matisse. Kvinnens ansikt har noe innadvendt og gåtefullt som gjør meg nysgjerrig.
Foto: NasjonalmuseetMalerisk superkraft
Når jeg vandrer fra hennes tidlige verk og til arbeider fra utover mot slutten av 1960-tallet, ser jeg en forandring.
Gradvis og umerkelig opplever jeg at bildene mister det helt spesielle særpreget; de blir mer ordinære, noen av dem direkte banale.
En forklaring er muligens at hun utover i karrieren oftere erstattet maleriet med andre mindre dynamiske medier som grafikk og materialteknikker som metall og stein. Mange kunstnere har stor bruk for det disiplinerende som grafikken påfører formspråket.
Allerede mens hun er i sin storhetstid og overfører motiver til grafikk, ser vi hvordan det stivner og dør litt. I linosnittet «Mor og barn» (1949) ser vi at uttrykket mister den flyten og strømmen som kjennetegner de sterkeste maleriene hennes.
Foto: NasjonalmuseetFra flyt og bevegelse og dans i maleriet med så mye pust og luft havner hun helt i det harde og faste i metallarbeidene. Her henter hun nok inspirasjon fra Rolf Nesch, men mestrer ikke dette mediet sånn som ham. Her stivner det helt.
Foto: Trondheim Kunstmuseum
Maleriet er et medium der du kan fortsette å gjøre justeringer helt til du er fornøyd, mens du med for eksempel tresnitt og litografi tidlig i prosessen er tvunget til å fatte forpliktende valg, som du ikke senere så lett kan endre på.
Jeg tenker at Else Hagen nok var en som bare burde malt og malt, og stått i den evige strømmen av revideringer som maleriet åpner for.
Hennes maleriske gester var som utsagn, som maleriets uttrykk ble et svar på, og som hun igjen responderte på med nye maleriske grep. Else Hagen var en mester i å stå i denne dialogen med sine egne bilder.
Det var utvilsomt i det maleriske at hennes superkraft som kunstner lå.
Et uforståelig kvalitetsfall
Likevel er det åpenbart at hele forklaringen ikke kan ligge her, for hun fortsatte jo å male også utover 70-, 80- og 90-tallet.
Det virker som hun i den senere fasen ikke har klart å finne tilbake til den dynamiske strømmen i komposisjonen og den finstemte, lydhøre koloritten som kjennetegner de tidlige arbeidene hennes.
Et eksempel er «Portrettet av Torborg Nedreaas».
GLIPPER: Man kan nesten fornemme beundringen for modellen, som muligens har hindret henne i den intuitive og frie tolkningen av henne. Maleriet har klare kvaliteter, men når ikke opp til Else Hagens suverene arbeider fra den tidlige fasen.
Foto: NasjonalmuseetBildet har utvilsomt sine kvaliteter; ikke minst er det uttrykksstyrke og karakter i ansiktsskildringen, og katten er også meget fint malt, men som helhetlig maleri faller det fra hverandre.
Jakken er blitt altfor mørk og slår fullstendig hull på komposisjonen.
Det finnes ingen mellomvalører som forbinder det store nesten svarte feltet med den lyse bakgrunnen. Foran maleriet «Stengt dør» fra 1989 føler jeg meg direkte melankolsk. Jeg vet ikke nok om Else Hagens biografi til å forsøke å forklare hvorfor utviklingen hennes ble slik.
BANALT: I den senere delen av karrieren blir Else Hagens bilder gradvis mindre interessante og egenartede. De blir mer ordinære og noen av dem direkte banale, slik som dette trykket, som egentlig en hvilken som helst relativt kompetent formgiver kunne laget.
Foto: NasjonalmuseetFor meg er dette kvalitetsfallet så tydelig at det undrer meg at det ikke tematiseres gjennom utstillingen. Jeg skulle så gjerne ha forstått hva det egentlig var som skjedde.
Uansett er blomstringstiden hennes så oppsiktsvekkende at den gjør at Else Hagen fortjener en mye bredere plass i norsk kunsthistorie enn det hun har fått.
Det gjør denne utstillingen viktig; fordi den bidrar til å løfte en langt på vei glemt kunstner: en kunstner som på sitt beste, faktisk fortjener å betraktes som en av våre største.
Dykk ned i NRK-arkivet i dette eksklusive intervjuet med Else Hagen fra 1976:
Samtale med kunstneren Else Hagen om hennes arbeid. Ved Johan Vestly.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne hva jeg synes om «Lotte Konow Lund. Det hun sa», Kvenbiennalen 2025 og Hannah Ryggen-triennalen «Passing Motherhood». Og så anbefaler jeg disse utstillingene.