Starten er nærmest mytologisk. Fornemme gjester er i ferd med å avslutte en absolutt bedre middag på et høyfjellshotell. Brått stivner banksjef Berge midt i kakefatet. Nervøs latter brer seg før vår jeg-forteller, 14 år gamle Sedgewick, setter i gang med munn til munn og hjertekompresjon. Livredningen skal vise seg å være forgjeves. Banksjefen, som lenge har berget Sedgewick og besteforeldrene fra bankerott, kan ingen berge.
Snusfornuftig jeg-forteller
Ordspill og ordkløveri florerer i Erik Fosnes Hansens nye roman «Et hummerliv». Det kan man irritere seg over, eller man kan ta for det det er: En bråmoden ung gutts umodne gjengivelse av verden, slik han opplever den.
Året er 1982. Sedd, som guttungen med det vanskelige navnet kalles, er en oppvakt kar med god oppdragelse og sans for språk. Allerede som ungdomsskole-elev har han bestemt seg for å skrive sine erindringer:
Satire
Mon tro om ikke forfatterens egne kjepphester traver inn i Sedds skriverier. I tillegg til den selvbiografiske trenden som nærmest har slukt litteraturen etter Sedds profetiske registrering, raljeres det over småpikers brudedrømmer, tyske turisters fiskedrømmer eller dystre begravelsesagenters festdrømmer. Det klages over Det infernalske Syden, som på 1980-tallet fikk norske turister til å forlate luksusen på et godt, gammeldags høyfjellshotell til fordel for folkelig moro i solvarme strøk. Frem løftes genuin kokkekunst, tidløs dannelse og en god herre-ekvipering, legemliggjort hos Ferner Jacobsen i hovedstaden.
Besteforeldrenes livssyn og livsløgner skinner gjennom Sedds utlegninger. Han vet at moren forlot ham nærmest før han var i stand til å beholde minner om henne. Faren har han aldri hørt noe om. Besteforeldrene er som hummeren, de beskytter sitt sårbare indre under et ugjennomtrengelig og stilletiende ytre.
Stereotyper
«Et hummerliv» bringer språklig og sosial satire. Tilbudet om Bryllups Pakken er for eksempel et av hotellets siste talende forsøk på å få penger i kassen.
Med Sedds ord blir fortellingen sorgmunter uten at den vekker de helt store følelsene. Det kan skyldes at personene fremstår temmelig karikerte, hva enten det gjelder den joviale kokken Jim, den østerrikske sentraleuropeerinnen av en Gugelhupf-bakende bestemor eller Sedd selv, oppegående og talefør, men verken sarkastisk nok eller sårbar nok til at vi virkelig bryr oss om hvorvidt han skal finne sannheten om sine foreldre eller ei.
Blanding av komedie og tragedie regnes ofte som et av kjennetegnene på virkelig stor litteratur. Fosnes Hansen utporsjonerer også med omhu søte og salte ingredienser i sitt verk. Likevel hefter det noe forbløffende unødvendig ved fortellingen.
Romanen forblir småmorsom, og må vel betraktes som en kjapp rosinbolle snarere enn en napoleonskake, i dette ambisiøse forfatterskapet.