Eksistensfilosofen Augustin
Vi filosofer anno 2014 kjenner naturligvis tekster som beskriver følelser, angst og lidelse – men i senantikkken var Augustins «Bekjennelser» noe nytt og uhørt. Augustins «Bekjennelser» har en flertydig tittel. «Confessiones» kan bety både skriftemål og syndsbekjennelse – men også confessio – lovprisning. Augustins tekst har alle disse elementene – og enda litt til.
Han skriver brutalt ærlig og legger vekt på de pinligste detaljer om hvordan han har latt seg friste og hvordan han syndet. Han stiler hele teksten sin til Gud – men siden Gud vet alt fra før av antyder Augustin at teksten skal leses av menneskeslekten.
Promiskuøs
Augustins «Bekjennelser» er forbløffende ærlig. Han skriver om gutteflokken han vokste opp sammen med, om fark og fanteri, om bløff og hykling og om hvordan han gikk rett ut på skråplanet da han endelig kunne reise hjemmefra og til Kartago for å studere.
Hjemsøkt av lyst og lidenskap retter han blikket mot himlen og ber:
«Herre – gjør meg ren, men ikke ennå!»
Selverkjennelse
«Kjenn deg selv» var det sokratiske slagordet. Augustin bringer noe nytt inn i selverkjennelsen: Botferdighet og tilståelse av egen svakhet og egne feilgrep. Det er dette som får Augustins «Bekjennelser» til å minne om eksistensfilosofi. Augustin legger vekt på livsvalg, skjebnevalg og ansvar for egne handlinger.
Musikken
Knut Borge har lett fram et par godbiter med tenorsaxofonist Georgie Auld til oss denne uken: «A Sunday kind of Love» og «Just you, just me» fra filmen «New York, New York» med Robert deNiro og Liza Minelli fra 1977. Interesserte kan høre musikken her:
