Hopp til innhold

Svartere enn natta

Går det an å servere unge lesere en helsvart historie uten håp? Det er et spørsmål jeg stiller meg etter å ha lest Harald Rosenløw Eegs nye roman.

Dette er den uhyggeligste boken jeg har lest på lenge. Den er klaustrofobisk, angstskapende og svartere enn den snøløse desembernatten utenfor. Det handler om psykologisk press, om skjulte nettverk og det fører til døden. Og så er det en ungdomsroman?

Hard virkelighet

Det betryggende med barnebøker er jo at de som oftest har en happy ending. Og er den ikke bare happy, så er det i alle fall en åpning mot noe bedre, et håp eller en drøm om at det finnes rettferdighet og godhet til i verden.

Alt annet enn pensum, bokomslag
Foto: Aschehoug

Hos Rosenløw Eeg er det mange drømmer, men virkeligheten er nådeløs. Klaus har flyttet til Oslo sammen med moren sin. De begynner på samme skole - han i tiende klasse, hun skal være sosiallærer. Ikke før de har kommet, dør en av klassekameratene i en T-baneulykke. Men kanskje var det ingen ulykke?

Der Klaus ønsker seg en venn, har elevene han nærmer seg en helt annen agenda. Uhyggen strammer seg rundt ham, billedlig nok fra den mørke skogen tett utenfor husvinduene. Hvem lurer i skyggene? Hvem kan han stole på?

Godt håndverk

Håndverksmessig er Harald Rosenløw Eeg svært god. Språket er røft, med en oppfinnsom bruk av bilder som nesten, men bare nesten, tipper over til å bli forsert. Den som har sett filmen "Hawaii Oslo", som Rosenløw Eeg skrev manuset til, vil kjenne igjen evnen til å knytte menneskeskjebner sammen - det som synes som tilfeldigheter kan få de største konsekvenser i en større helhet. I "Alt annet enn pensum" blir nettet vel innfløkt, men det holder.

Boken er utradisjonell i den forstand at den er så dyster og nedbrytende, men den er ikke skrevet i et vakuum. Det er bare etpar år siden den danske forfatteren Janne Tellers ungdomsbok "Ingenting" skapte stor debatt i hjemlandet. Også der handler det om hvor langt unge mennesker kan gå, når masse-suggesjonen får spillerom og unge sinn kommer ut av kontroll. Og den amerikanske klassikeren "Cathcher in the Rye" (J.D. Salinger) , som faktisk har en betydelig rolle i selve handlingen, har sikkert vært en inspirasjonskilde for Harald Rosenløw Eeg.

Så - vil jeg anbefale denne knugende uhyggen for en ung leser? Jeg vil jo det, men det skal en sterk rygg til, den være seg ung eller gammel, for å gi seg i kast med dette.

 

Kulturnytt, NRK P2, 18.12. 2006

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka