Agnes Ravatns underlige verden

Agnes Ravatn går i kloster. Hun reiser til Syden. Rorbua i Tromsø – best kjent for tv-programmene ”Du skal høre mye” – får besøk av den unge vestlendingen. Hva er det hun vil? Egentlig vil hun minst mulig, kan det virke som.

Tekstene som nå er samlet i boka ”Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå” er artikler som har stått på trykk i ukeavisa Dag og Tid. Agnes Ravatn har tidligere gitt ut romanen ”Veke 53”.

Sosial angst

Hun ble bedt om å lage reisereportasjer for avisa. Men svarte at hun egentlig ikke hadde lyst, skriver hun i forordet, for da måtte hun snakke med folk. Men da redaktøren sa at hun kunne dra til steder der det ikke skjer noe, tente hun på ideen. Dette ble utgangspunktet for artikkelserien ”Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer”.

Den første teksten i boka heter ”På kafé”. Ravatn reiser til Ålesund og oppholder seg ved samme kafebord i 50 timer. 10 timer pr dag. Hva kommer det ut av dette? Hun overhører replikker i kafeen og følger også med på hva som skjer på gata utenfor vinduet. ”Det tek ikkje lang tid før eg kjenner att dei fleste som går forbi i Kongens gate. Men kor blir det av ungdomen? Dei kan vel ikkje alle sitje heime og planleggje skulemassakrar?”

Observatør

Agnes Ravatns tekster er basert på det hun ser og det hun tenker om det hun ser. Hun inntar rolla som den distanserte observatøren. Når hun lurer på hvor ungdommene eller heroinistene oppholder seg i byen, er det som et resultat av fraværet av ungdommer og heroinister utenfor kafevinduet i Kongens gate. Det er hennes nysgjerrighet og fabuleringer om det som skjer eller ikke skjer som er tekstenes grunnelement.

I flere av essayene kommer hun tett på en brutal virkelighet. En norsk offiser som er hjemme på permisjon fra Afghanistan bekjenner om livet i krigen når hun setter seg ned i Rorbua i Tromsø. Han er full og har drukket hele dagen, skriver hun. Rorbua, som vi forbinder med Tore Skoglund og folk fra nord som forteller vitser, blir plutselig arena for krigserfaringer. Offiseren avslører at han har vært i nærkamp og ”…han let det skine gjennom at motstandaren ikkje kom levande frå det”, skriver hun.

Letthet

Språket til Ravatn har en letthet over seg. Selv når hun sitter på rorbua og er redd for at offiseren skal knuse skallen hennes med et ølglass, er det ingen grunn til bekymring. For Agnes Ravatn klarer seg. Noen setninger seinere er offiseren sikker på at de er tvillingsjeler og at de aldri må skille lag. Selv om hun i første rekke er observatør, deltar hun også i samtaler og blir en aktør.

Ravatns viktigste verktøy er humor og ironi. Hun tuller med egne svakheter like lett som hun skildrer stusselige sider ved folk som hun observerer. Det er ikke stillstand i tekstene hennes. Men en form for stillstand er nok en realitet på en del av stedene som hun oppsøker. Men er det sivilisasjonskritikk? Ravatn avdekker i alle fall en del primitive trekk i vår sivilisasjon. Det kan være på bar, kino, i Syden eller på litteraturfestival. Og kritikken ligger innfelt i hennes morsomme fortellinger. De korte essayene passer nok best i avis en gang i uka. Men å lese et par tre i et jafs fungerer også.