Det var sikkert 150 stk. tamiler på festen. Alle damene hadde på seg fargerike og glitrende klær, og de fleste mennene hadde gått for knæsj-farga skjorter.
Been there, done that
Jeg angra på at jeg ikke hadde på meg det pakistanske plagget «shalwar kamiz». Med en sånn hadde jeg glidd godt inn i mengden, i stedet hadde jeg gått for en grønn 50-talls kjole.
Til tross for dette følte jeg meg ikke utenfor; de fleste menneskene jeg og resten av redaksjonen (som heller ikke hadde på seg shalwar kamiz) møtte, var utrolig gjestfrie og inkluderende. I tillegg følte jeg meg på en eller annen måte hjemme, jeg har vært på lignende fester før.
Paparazzi
Sri Lankisk eller tamilsk kultur er ikke helt ulik den pakistanske eller indiske: Bollywood er like populært, festklærne er de samme, og kryddermengden i mat er også ganske lik.
Likevel oppdaget jeg noe som var annerledes. Jeg har aldri vært i et bursdagsselskap som kan sammenlignes med Rajans, og jeg tror ikke det er helt vanlig å feire bursdagen sin så stort blant pakistanere.
Festen til Rajan minnet meg om pakistansk bryllupsfest. Først var det en ganske så omfattende photoshoot. Rajan stod på en scene, og der kunne alle gjestene komme opp å bli fotografert sammen med bursdagsbarnet. Sånt tar tid når man er 150 gjester, og jeg tipper Rajan ble ganske så sliten i smilebåndet.
Produksjonskoordinator Siri, produsent Christophe og fotograf Arne i festhumør.
Foto: Namra Saleem / NRKScene-show
Deretter startet talene. Og herregud så mange og lange taler det var (mange av dem på tamilsk, så jeg forstod ingenting, annet enn at min kollega er elsket og beundret av mange). Jeg kjenner til denne talekulturen fra norske brylluper også, men den finnes ikke, så vidt jeg vet, hos pakistanerne.
I tillegg til talene var det dans på scenen, sang som minnet litt om karaoke, og til min store glede: rap. Den slags underholdning (utenom dansen) er jeg heller ikke vant til på pakistanske fester.
«Faen så sterkt!»
Så var det tid for mat, veldig mye mat. Jeg var ekstremt sulten og fylte opp tallerkenen så mye jeg kunne. Noen av rettene kjente jeg igjen, andre var nye. Heldigvis hadde jeg en tamilsk dame vedsiden av som hadde fortalt meg hva hver rett inneholdt, slik at jeg hadde litt kontroll.
Jeg hadde så vidt begynt å spise, da en av dudsa fra redaksjonen begynte å lage et oppstyr om hvor sterk maten var. Han helte i seg øl, svettet heftig fra pannen, og bannet litt imellom bitene.
Han spurte meg om jeg også syntes det var sterkt, og jeg svarte raskt at det ikke var et problem for meg, «for jeg er vant med krydra mat». Det skulle likevel vise seg å bli en utfordring også for meg. Mamma og pappa har nemlig alltid laget en lightere krydderversjon for oss barn.
Dans oppå bordet
Klokken to hadde de fleste fra redaksjonen stukket hjem, men jeg hadde bestemt meg på forhånd; jeg skulle IKKE dra før jeg fikk dansa. Gleden var derfor stor da musikken endelig ble satt på, og dansegulvet ble fylt opp av glade tamiler, og tre trøtte ansikter fra redaksjonen.
Det hyggeligste med denne opplevelsen var variasjonen av menneskene på gulvet; det var både jenter og gutter, unge og gamle, og slitne og energifulle. Alle danset med alle, og jeg elsket at kvelden ble avsluttet med swingdans sammen med en gammel tamilsk dame i sari.
