Av
Forfatteren leverer en svært godt skrevet bok. Det er en trist bok. Det er en bok om temaer vi alle har et forhold til: Ensomhet, usikkerhet – om forholdet mellom barn og foreldre.
Om å bli sett
Trond Kirkvaag forteller om en sønn som ikke blir sett. Og om en far som ikke ville eller klarte å se. Han forteller om forholdet mellom en følsom og usikker gutt og en far uten varme.
Han forteller mer korrekt om et ikke-forhold. "Vi greide det ikke, far og jeg", som han noe selvbebreidende skriver et sted i bok om hvordan de prøvde å komme nærmere hverandre helt frem til Rolf Kirkvaag døde i 2003.
Oppvekst
Boka tar for seg perioden fra da Rolf Kirkvaag fikk jobb i NRK i 1946 og tvillingene Trond og Kristin ble født, til Trond endelig er ferdig med gymnaset og er en fri mann cirka 1965.
Trond Kirkvaag beskriver den lystige og morsomme Rolf Kirkvaag utad, og den dystre og ofte ukontrollert sinte innad. Den hjertelige programlederen og den hjerteløse faren. "Den fremmede", som Trond ofte omtaler sin far.
Kontraster
Det er kontrastene Trond Kirkvaag vil ha frem. Kontrastene mellom slik folk ute oppfattet Rolf Kirkvaag og hvordan de hjemme opplevde ham. Som liten gutt så han sin far på podiet. Folk lo av ham. Det var rart. Trond Kirkvaag hadde en far som folk lo av bare han åpnet munnen. Mens hjemme beskrives en engstelig gutt som er livredd for faren. Han beskriver hvordan faren plutselig kastet ut Kristin og Trond. De fikk 2 minutter på å pakke en barnekoffert og gå ut av bygården. De var 5 år! Moren reddet dem nede på gaten. En mor som for øvrig virker omsorgsfull, men fjern.
Bokens hovedpunkter rundt farens karriereløp sirkler rundt starten i 1946, gjennombruddet med programmet "Det spørs" i 1954, flykrasjet i 1956 som han overlever og da han slutter i NRK i 1958 for ikke å komme tilbake til kringkastingen før i 1969. I 11 år jobbet Rolf Kirkvaag på dypfrysningskontoret (Fryseboksen var kommet. Husfruene skulle informeres om hvor bra det er å fryse ned sin fisk).
Ærlig
Boken er ærlig. Den er personlig. Men den er også privat, uten at denne anmelderen synes det blir for beklemmende. Boken beskriver godt oppvekst, familie, venner, skole og lignende. Men det er ikke alt som er like interessant. For eksempel at Trond Kirkvaag slet med matematikk og til slutt måtte gå siste året på folkeskolen om igjen. Det, samt at faren ikke var veldig fornøyd med situasjonen, er selvsagt traumatisk for Trond selv. Men det er ikke særegent nok. Og det brukes for mye plass på dette og andre lengre utgreiinger som for eksempel en fallert ishockeykarriere.
Rolf Kirkvaag var utvilsomt streng, humørsyk, dominerende og ufølsom. Men Trond Kirkvaag hadde trygge materielle rammer som ikke var alle forunt på 1950-tallet. De hadde bil. Hytte på Tjøme. Barna hadde leker og eget rom. Også at faren ga Trond ris, var heller ikke helt utypisk 1950-tallet.
Egen versjon
Det er mulig at Trond Kirkvaag ikke er helt rettferdig overfor faren. Vi kjenner jo ikke versjonen til Rolf Kirkvaag. Men uansett: Dette er Trond Kirkvaags erfaringer. Det er hans sannhet. Så dermed står historien.
Så burde Trond Kirkvaag ha skrevet boken? Ja, absolutt. Men burde han ha skrevet akkurat denne boken? Tja. Han burde i hvert fall ha skrevet mer.
Epilogen i boken er kanskje den beste delen. Den er intens, spennende og fengslende. Men boken klarer ikke å følge opp dette. Den innfrir ikke forventningene. Og det er synd. Ja, faktisk litt irriterende. For dette kunne ha vært en kioskvelter. Det kunne ha blitt årets julehit. Den kunne ha fått terningkast 6.
Ønsker mer
Men den når altså ikke helt opp. Den fremstår som litt halvferdig.
Trond Kirkvaag og forlaget burde ha fortalt hele historien. De burde ikke ha stoppet på midten av 1960-tallet. Vi vil vite mer. Vi lese mer. Vi vil vite om far og sønn sitt profesjonelle forhold i NRK, forholdet mellom dem som voksne, Rolf Kirkvaag som farfar og så videre.
Istedenfor litt lengre gjentagende utgreiinger som diverse opplevelser, burde Trond Kirkvaag ha gått enda mer inn på forholdet til sin far, han burde ha analysert og vurdert faren mer, og Trond Kirkvaag burde ha skrevet mer om sitt eget savn. Satt ord på dem fortløpende. Han burde ha fortsatt på kontrastene og fulgt dem tett hele livet.
Boken fremstår derfor som en første del av to, men en del to vi trolig ikke får lese. Dessverre.