Er det like før armageddon eller ragnarok? Ikke i følge antologien ”Dommedag! Verdens undergang før og nå” som harselerer litt med troen på dommedag. Men den prøver å vise hvordan tro på endetid har gitt forskjellige uttrykk opp gjennom historien.
Antologiserie
Hvis boken skulle ha blitt akademisk vurdert ville det vært naturlig å ha fremhevet manglende teologiske og faglig vurderinger, men også fravær av kritisk drøftinger av egne posisjoner. Men antologien er ikke akademisk i form eller uttrykk. Det er en tilgjengelig artikkelsamling om et fenomen som har preget vår historie. Og redaktørene er ærlig i sin tilnærming: Her skal religiøse over- og undertoner i dommedagsprofetier avkles.
Redaktørene Asbjørn Dyrendal og Arnfinn Pettersen samt flere av bidragsyterne, er aktive i Skeptikerbevegelsen hvis formål er å ”kritisk undersøke det uforklarlige, det utrolige og det marginale.” Boken er den fjerde i en såkalt Skepsis-serie som gruppen har gitt ut over syv år. Alle bøkene er kommet ut på Humanist Forlag, et forlag tilknyttet Human-Etisk Forbund.
Religionshistorie som fag
Når premisset for boken er å lete etter sosiale, psykologiske eller kulturelle forklaringer på dommedag, så sier det seg selv at de rent religiøse aspektene ved dommedag ikke vurderes som spesielt interessante. Et slikt blikk kan være en naturlig følge av at de fleste bidragsytere (som alle er menn) enten sogner til Skepsismiljøet eller til religionshistorie som fagfelt.
Det ville uansett ha vært en styrke om redaktørene hadde funnet plass til teologer og filosofer for å gi tematikken et bredere blikk. Antologien kunne også ha blitt strammet opp både form- og innholdsmessig. Gjenbruk av syv artikler som sto i tidsskriftet Humanist i 1999 av totalt tolv i boken, er mye.
Etter et litt flåsete forord, gir flere av artiklene gode innblikk i hvordan dommedag er tenkt, illustrert og praktisert fra antikken og frem til vår egen tid. Spesielt professor i kunsthistorie, Gunnar Danbolt, og doktorgradsstipendiat i religionshistorie, Tarjei Rønnow, har levert to sterke og innsiktsfulle artikler.
Jødisk-kristen tradisjon
Dommedag har sin opprinnelse i den jødisk-kristne tradisjon. I følge de hellige skrifter har universet en begynnelse og en slutt. Skapelsen skildres i Moseboken og historiens slutt i Johannes Åpenbaring. Det sies ikke så mye i det gamle testamentet om selve dommedag, men mer om tegn som skal varsle menneskeheten om historiens slutt. Det er i det nye testamentet – i Matteus-evangeliet – at dommedagsscenene dukker opp. Når menneskesønnen kommer tilbake, vil de rettferdige skilles fra de fortapte.
På 1100-tallet innførte kirken individuelle skriftemål, og dermed fikk den enkeltes liv større betydning. Samtidig ble Skjærsilden et viktigere sted hvor den frelste synder kunne renses for et liv i himmelen. Dette åpnet opp for fokus på egen frelse og en frykt for evig fortapelse i nye dimensjoner. Helvetesfremstillingene ble egnet for å skremme menneske og gi dem angst.
Antikrist
Troen på Antikrist har vært sentral fra tidlig kristendom. Djevelens profet vil prøve å få herredømme over verden før han beseires av Gud. Legenden om Antikrist har fascinert mennesker i snart 2000 år. En viktig grunn til dette er trolig at Antikrists komme er en forutsetning for Kristi tilbakekomst og den endelige dom. Slik er altså Antikrist det sikreste tegn på at Dommedag er nær. Og antikrist har mange uttrykk.
Norge har også hatt sterke eskatologiske tradisjoner, dvs lære om dommen og den evige frelse eller fortapelse. Disse tradisjonene påvirket spesielt pinsebevegelsen og de lutherske legmannstradisjonene.
Tusenårsriket
Dommedagsbevegelser kalles ofte for ”apokalyptiske bevegelser” eller ”millenasistiske grupper”. Et himmelsk eller jordisk tusenårsrike vil oppstå når Jesus kommer tilbake i endetiden og tar med seg de frelste inn i en annen eller den neste verden. Men de færreste dommedagsgruppene knyttes til dom eller fortapelse. De er mer oppslukt av en positiv forventning til hva som skal skje når den lovede dag kommer. Det som tiltrekker flere av forfatterne i boken, er hva som skjer med de troende når verden likevel ikke går under.
Antologien ser på beslektede forestillinger om det kommende "tusenårsriket" og grupperinger som kan komme inn under felles betegnelsen "millenarisme". En finner slike forventninger også utenfor religionens rammer. En slik variant var dommedagsforventningene i forbindelse med den kalde krigen og frykten for atomkrig. En annen er nærheten mellom miljøbevegelsen moralske retorikk og den religiøse om synd og dom.
Sekulære varianter
Dommedag er knyttet til en klassisk lineær tidsoppfatning hvor historieløpet er guddommelig forutbestemt. En sekulær variant kjenner vi fra den historiske determinismen, og en variant som dessverre er utelatt i antologien. Et fokus på politiske dommedagstilnærmingene som i vår nærehistorie har eksperimenterte med å skape nye samfunn og nye mennesker gjennom ”total forvandling” i vår dennesidige verden, hadde vært på sin plass.
Historisk har interessen for dommedagsspekulasjoner vært knyttet til krisesituasjoner eller overganger fra et århundre til et annet. Derfor fikk dommedagsteorier en oppblomstingstid da vi nylig skiftet årtusen. Og trigget trolig redaktørene til å gi ut denne boken.
Kosmisk krig
Ingen retorikk har mer kraft enn den apokalyptiske. Ingen motivasjon er sterkere enn troen på at ens handlinger har avgjørende betydning for menneskehetens endelige skjebne. At det er en kosmisk krig som utkjempes. Dette er motivasjon og retorikk som fortsatt er i bruk. Og som gjør at bøker som denne har en klar misjon. Nemlig et kritisk blikk på religiøse og politiske maktmidler.
Boken ”Dommedag” fremstår ikke som den endelige boken om temaet. Det er heller ikke ambisjonen for antologien. Men den gir et allment lesende publikum et godt innblikk i en sentral religiøse dimensjoner i vår politiske og historiske utvikling.
