– Språket dør mellom hendene dine

«Dameroman»: Betegnelsen gir de færreste lyst til å kaste seg over en bok og begynne å lese.

Arve Juritzen mener sågar at dameroman-betegnelsen er snobbete og sjikanerende . Men hva betyr det egentlig at en bok er en dameroman?

Forfatter Erlend Loe avviser i utgangspunktet begrepene «dameroman» og «manneroman»; han mener bare det finnes gode og dårlige romaner.

Det er vanskelig å komme unna at «dameroman» er et belastet begrep, mener han.

– Hvis jeg var kvinne og forfatter, så ville nok jeg også blitt provosert om betegnelsen dameroman var blitt hengende ved mine bøker, sier Loe til NRK.no.

Melker ikke sentimentaliteten

Loe mener den stereotypiske dameromanen handler om følelser, og at disse følelsene skal utspilles på en inderlig måte.

– Typiske dameromaner kjennetegnes av tilgjengelig og ukomplisert handling, med karakterer som tar lett til tårene, mener Loe.

Det handler ikke om sårbarhetsnivå hos hovedpersonen, for også forfattere som regnes som produsenter av «maskulin litteratur», som for eksempel Dostojevski og Charles Bukowski, har svært sårbare hovedpersoner.

– Det som gir bøker økenavnet «kvinnelitteratur», er måten disse følelsene presenteres på, sier Loe.

Mangel på subtilitet, er nøkkelen her.

– Dostojevski og Bukowski melker for eksempel aldri sentimentaliteten for å gi en emosjonell effekt hos leseren.

Loe mener dårlig litteratur kjennetegnes ved uelegant språk, entydige karakterer, ugjennomtenkt eller overtydelig plot og lavt refleksjonsnivå.

• Si din mening om dameromanen i NRKs bokblogg

Plot og porno

I sitt temaprogram om kvinneromanen , trakk NRKs Bokprogrammet frem Cecilia Samartin, Lucinda Riley og Kate Morton som representanter for forfattere av moderne kvinneromaner:
Oversatte romaner skrevet for kvinner, kjennetegnet ved mistenkelig like omslag: duse landskap, overgrodde hager og tunge smijernsporter.

Erlend Loe understreker at han ikke har lest noen av disse forfatterne, og at han derfor er på gyngende grunn.

– Men jeg har lest «Sagaen om Isfolket». Er det en dameroman? Det er i så fall bare plot og porno, og handlingen går fra høydepunkt til høydepunkt, mens språket dør mellom hendene dine.

– Mangel på subtilitet er hovedgrunnen til at jeg har problemer med det jeg har lest, som kanskje kan kalles dameromaner, sier Erlend Loe.

– Verden er urettferdig

Hvis det finnes en dameroman, hva er da en mannebok?

Loe medgir at komplekse romaner av forfattere som Don Delillo gjerne havner i kategorien for maskulin litteratur. Stereotypien igjen: Tykke, ambisiøse romaner hvor forfatteren leker med tempus, språk og kronologi.

– Men hvis kvinnelige forfattere prøver seg på det samme, er det likevel en fare for at de havner i kategorien kvinnelitteratur. Verden er grunnleggende urettferdig, mener Loe.

Hva er det ved begrepet ”dameroman” som virker så ekskluderende på menn?

– Hvis man lever med en kvinne og fører samlivsdiskusjoner til vanlig, er vel det siste man trenger bøker som handler om det samme, humrer Loe.«»

Ifølge forfatter og litteraturanmelder i VG, May Grethe Lerum, har tradisjonelt sett romaner som har en enkel fortelling og enkelt språk, blitt kalt dameromaner.

Dette er karakteristikker som også har blitt brukt om Erlend Loes romaner. Hva skiller forfatterens bøker fra dameromaner?

– Jeg vet ikke hva mine romaner bør kalles. Men mine romaner har knapt nok plot overhodet, og det er en stor forskjell.

– Det er forskjell på et enkelt, gjennomtenkt språk, og språk som er enkelt i mangel av gjennomtenkthet, sier Loe.

– Definitivt en kvinneroman

I mangel av en klar definisjon, får en ty til beskrivelser.

I katalogen til Kagge Forlag finner man noe som ligner mistenkelig på en dameroman: «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» av Allison Pearson. Sarah Jessica Parker pryder omslaget, utkledd som profesjonell yrkeskvinne med breddfulle vesker over skuldrene, i hendene har hun mobiltelefon og iPad. Tittel og forfatter i rosa og turkis.

– Ja, det er definitivt en kvinneroman, det skal den ha, innrømmer forlegger Erling Kagge overfor NRK.no.

Nettopp hva det er som gjør boken til en kvinneroman, er imidlertid vanskeligere å definere.

– Den handler i alle fall om en karrierekvinne i tidsklemma, forteller forleggeren.

Shopping og relasjoner

Kagge har selv lest Pearsons bok, og insisterer på at den har litterære kvaliteter, utover spennende ytre handling.

– Jeg synes romanen er kjempemorsom. Det er tips å hente her for både menn og kvinner. For eksempel skal hovedpersonen i barnebursdag, men rekker ikke å bake. Så hun kjøper en kake på bakeri og klemmer på den, slik at den ser hjemmebakt ut. Det er situasjoner å kjenne seg igjen i, også for meg, sier han.

Kagge ønsker heller ikke å dele litteratur inn i mann- og kvinnelitteratur. Det er likevel ikke til å komme fra at begrepet «dameroman» gir visse assosiasjoner.

– Typiske moderne dameromaner handler i mitt hode om shopping og relasjonelle problemstillinger. Hvis bøkene handler om kvinner som drar på Ikea for å handle, er det gjerne ikke god litteratur heller, mener Kagge.

Det hele koker ned til om det er god eller dårlig litteratur, mener den tidligere polfareren.

– Om bøkene vi gir ut blir lest av 20 år gamle gutter eller middelaldrende kvinner, er meg revnende likegyldig. Er det bra nok, blir det lest av alle.

Dameromaner - skrevet av menn

Forfatter og redaktør for dokumentarlitteratur i Gyldendal, Aslak Nore, har lest flere bøker han vil betegne som dameromaner, men som er skrevet av menn. Khalid Hosseini og Carlos Ruiz Zafon er typiske eksempler, mener han.

– Jeg er egentlig ikke så opptatt av kategoriene mannlig og kvinnelig, men desto mer interessert i forfattere som overskrider rammene, forteller han.

Selv har han skrevet dokumentarbøkene «Gud er norsk» og «Ekstremistan», bøker som kretser om stereotypisk mannlige erfaringer som soldatliv og gjengkriminalitet.

– Jeg liker godt spennet mellom en «mannlig», ytre tematikk og en stereotyp «kvinnelig» følsomhet i skriften. Mange av forfatterne jeg setter høyest, fra Knausgård til Gabriel Garcia Marquez, eller underholdningsforfattere som Gregory David Roberts og Carsten Jensen, har denne dobbeltheten i seg, og det er den jeg tilstreber selv.

Om det er vanskelig å selge kvinneromaner til menn, er det like vrient å selge inn bøker med tradisjonell maskulin tematikk til kvinner, ifølge Nore.

– Som dokumentarredaktør merker jeg det - at det er vanskelig å selge inn «true crime» og andre sjangere som primært appellerer til et mannlig publikum, forteller han.

• Bli med i landets største lesesirkel! Første bok ut er «Barnepiken», les mer om den her