Kollasj av katastrofefilmer

2012 er en slags kollasj som kunne ha vært klippet og limt sammen av manusene til tidligere katastrofefilmer som Vulcano, Poseidon og Deep Impact.

Regissør og manusforfatter Roland Emmerich har tidligere laget katastrofefilmene Independence Day og The Day After Tomorrow. Denne filmen er snekret over samme lest.

Spådom fra Maya-kalenderen

I den ene historielinjen møter vi vitenskapsmannen – i dette tilfellet geologen Adrian Helmsley spilt av Chiwetel Ejiofor. Helmsley, som jobber for den amerikanske regjeringen, er en av de første vitenskapsmennene i verden som finner ut at jorda kommer til å gå under i 2012. Spådommen stammer fra mayakalenderen, men filmens vitenskapelige forklaring går ut på at jorda varmes opp fra innsiden, og at dette til slutt vil føre til en rekke jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier som igjen vil utslette alle landmasser på jorda.

I den andre historielinjen møter vi faren. I 2012 heter han Jackson Curtis og blir spilt av John Cusack. Han er en mislykket forfatter og fraskilt tobarnsfar, som nå jobber som sjåfør. På en telttur med barna møter Curtis en eksentrisk radiomann spilt av Woody Harrelson, som kan fortelle ham at verden snart vil gå opp i aske.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ikke overraskende blir de dystre spådommene sanne. Dommedag er over verden og Curtis må forsøke å ta seg og familien fra Los Angeles til Kina, der det skal finnes en blanding mellom romskip og ubåter, som vil sikre menneskehetens framtid.

Overparodierte bipersoner

2012 har også et bredt spekter av bifigurer. De stygge og slemme tvillingene, den rike, usympatiske russeren, den gale vitenskapsmannen og bimboen med silikonpupper og bikkje i håndveska. Felles for disse bifigurer er at blir er overparodierte klisjeer. Skuespillerne i mer framtredende roller gjør en bedre jobb. Og rollebesetningen av den ikke så Hollywood-glatte John Cusack, som filmens hovedhelt, er forfriskende. Dessverre er manuset Cusack har fått å jobbe med langt fra forfriskende.

Gammeldagse verdier

I likhet med Emmerichs tidligere katastrofefilmer er 2012 fundamentert på gammeldagse kjerneverdier og gammeldags kjønnsrollemønster. Skal man redde verden trenger man sterke og modige menn. Ekte menn er de som beskytter sine nærmeste. Det betyr at menn som ikke har mot, eller ikke har familie å beskytte må brenne i lava. Prioriteringen på hvem disse mennene først og fremst skal redde er også klar – avkommet er viktigst.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Emmerich har alltid en far-sønn tematikk i filmene sine, og den største lykken en mann kan oppnå er anerkjennelse fra sin sønn. Anerkjennelse får mannen først etter å ha gjort en skikkelig heltegjerning. Kvinnene i 2012 derimot foretar seg svært lite. De er passive skapninger som trenger beskyttelse, i likhet med sine barn.

Kjedelig katastrofe

Men når det er sagt; hva kan vi egentlig forvente av en Hollywood-produsert blockbuster katastrofefilm? Originalitet? Det blir vel for mye å forlange. Effekter? Ja, og det får vi. For dette er rett og slett en attraksjonsfilm hvor handlingen kommer i andre rekke som et bindeledd mellom storslåtte bilder av Los Angeles som synker i havet, Vatikanet som revner eller en tsunami som skyller over Himalaya. Det er på effektsiden at Emmerich har satt inn støtet, men nok en gang ødelegger fraværet av et godt manus for moroa. For helt fra katastrofen bryter ut, befinner rollefigurene vi følger seg til en hver tid kun et millisekund fra en filmatisk spektakulær død. Og når vi aldri får pause fra jordskorper som sprekker eller vulkaner som spruter, begynner vi å tenke over dette med handlingen igjen – sirkelen er sluttet. Jeg kjeder meg.