Det var Norges gave til verden, vi skulle passe på verdiene menneske­heten ikke klarer seg uten.

Bygget, bedre kjent som «Dommedags­hvelvet», fikk raskt super­stjerne­status, og ble sammen­lignet med nyvinninger som Tesla og Bitcoin.

Betydningen var ikke liten: «Vår eksistens på jorden avhenger av hvor godt vi tar vare på disse frøene, og deres eksistens avhenger av oss. På mange måter er det faktisk så enkelt», sto det skrevet i for­arbeidet.

Men Norges rolle som frøv­okter skulle vise seg å bli alt annet enn enkel.

Mens kongelige, turister, presidenter og journa­lister maste om å få besøke suksess­bygget, var det noe som skurret på innsiden.

NRK har fått tilgang til fortrolige dokumenter som forteller en helt annen historie om frø­hvelvet enn den som tidligere er fortalt utad – en historie om hvordan Norge satte sitt om­dømme på spill, og verdens­arven i fare.

Idéen blir til virkelighet

2004: Midnattssola sto høyt over Svalbard da flyet til professor Cary Fowler gikk inn for landing.

Fowler, en mild amerikaner med rødlige krøller, ble slått av land­skapet som møtte ham. Nakne vidder og frosne fjell strakte seg ut så langt øyet kunne se.

– Det så ut som månens bakside, forteller han.

Svalbard var ulikt alt han tidligere hadde sett. Og akkurat det han var på utkikk etter.

Fowler var professor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, og jobbet med å ruste verdens bønder for klima­endringer.

Siden vi ikke vet hvilke mat­planter som vil tåle fremtidens syk­dommer og ekstrem­vær, har forskere tørket og fryst ned frø i det som kalles gen­banker.

Problemet er at genbankene er sårbare, truet av krig, natur­katastrofer og dårlig drift. Derfor hadde man lenge vært på jakt etter et trygt sted å lagre sikker­hets­kopier av alle frøene.

Den av­sides­liggende øy­gruppa opp­under Nord­polen var nær­mest perfekt, fant Fowler ut.

Det var fredelig her. Strøm­forsynin­gen var pålitelig. Dess­uten var det kaldt. Så kaldt at bakken er frosset hele året. Dette var Svalbards store for­trinn, for frø holder seg bedre når de er ned­fryst.

Planen var å sprenge ut lager­haller inne i fjellet og utstyre dem med kjøle­apparat, siden frøene lagres aller best når det er skikkelig kaldt. Skulle strøm­men gå, ville den naturlige frosten likevel bevare frøene i lang, lang tid.

For norske myndigheter, som hadde sendt Fowler til Svalbard, ble an­befalin­gen godt mottatt. De hadde brukt mye tid og penger på å styrke verdens mat­sikkerhet, og frø­hvelvet var et viktig ledd i dette arbeidet.

Prosjektet var også viktig for Norges rykte. I for­arbeidet til Statsbygg, som skulle bygge og ved­like­holde anlegget, var det et definert mål å «befeste Norges inte­gritet og tro­verdig­het» og «gi positiv opp­merksom­het til Norge og Svalbard».

Dessuten skulle det være en relativt enkel sak å bygge dette anlegget. Antok man.

Problemene begynner

2006: Det ble bestemt at bygget skulle stå ferdig på under ett år. Både fordi det sto skrevet i oppdraget, og fordi det var praktisk å bygge innen samme sesong. Det tar ofte lengre tid å plan­legge og bygge en vanlig ene­bolig.

– Tidsfristen lignet ikke grisen, forteller Sverre Barlind­haug.

Den nå pensjonerte ingen­iøren jobbet for Multi­consult, sel­skapet som ble hyret inn av Stats­bygg for å planlegge anlegget.

Kravene var mange. Frø­hvelvet skulle være pent å se på og ligge diskret i land­skapet. Det skulle tåle krig, terror­isme og natur­katastrofer i et til­nærmet «uendelig tids­pers­pektiv».

Og det skulle stå ferdig på noen få måneder.

På grunn av den stramme tids­fristen hadde ikke Stats­bygg gjort nye grunn­undersøkelser i om­rådet. De anså det heller ikke som nød­vendig, siden man hadde bygget til­svarende gruve­anlegg uten proble­mer før.

Dermed risikerte Sverre Barlind­haug at det dukket opp over­raskelser – noe det også gjorde.

Å legge inngangen i fall, var uheldig, inn­rømmer Barlindhaug. Skulle det komme vann inn i tunne­len, måtte det pumpes ut.

Ingeniørens egen erfaring var dog at jorda over tunn­elen ville fryse og bli vann­tett. Da spilte ikke vinke­len på tunne­len noen rolle, for vannet ville uan­sett ikke slippe inn.

Men denne gangen frøs ikke jorda til is.

Da våren kom til Svalbard, begynte det å piple inn smelte­vann i tunnelen. Året etter kom det enda mer. Det viste seg at det rant svært mye smelte­vann i området rundt frø­hvelvet. Vann som ingen hadde kartlagt grundig før hvelvet ble bygget.

Snart dukket det opp enda større og mer alvorlige pro­blemer. Men før de ble opp­daget, hadde Norge invitert verden til stor­stilt åpning av hvelvet.

En braksuksess

2008: Jens Stoltenberg grep mikro­fonen og renset stemmen. Rundt ham sto politikere, forskere og kjendiser i høy­stemt for­ventning.

Det var slutten av februar, mørketida var over og Svalbard globale frøhvelv skulle åpnes.

– Dette er en moderne Noahs ark, sa stats­ministeren stolt.

– Om én art går tapt, kan vi likevel starte på nytt her på Svalbard.

Etter dempet applaus (folk hadde på seg votter), fortsatte fest­talene. Hvelvet ble beskre­vet som «en frossen Edens hage», og Norges initiativ hyllet som «be­merkel­ses­verdig».

Etter musikalske innslag og påfyll ved isbaren, avsluttet den kenyanske freds­pris­vinneren Wangari Maathai sere­monien med en tillits­erklæring.

– Norge er et veldig ansvarlig land, et land man kan stole på. Så dette er det rette stedet å legge dette hvelvet, sa hun alvorlig.

Så satte Maathai og Stoltenberg en kasse med frø inn i en blå- og rødmalt stål­hylle, den første kassen av mange. Samtidig som frø ble fløyet inn fra alle verdens hjørner, vokste anleg­gets inter­nasjonale berøm­melse.

Alle ville besøke «Domme­dags­hvelvet» ved verdens ende. Norske politikere. Amerikanske politikere. Sittende presidenter. Tidligere presidenter. Journa­lister fra CNN. Eieren av CNN.

Folk ville skrive bok om hvelvet. Lage kunst i det. Gifte seg der.

I konkurranse med den første Tesla-bilen ble Svalbard globale frøhvelv kåret til en av 2008s beste ny­skapelser av Time Magazine.

FNs general­sekre­tær skrøt av Norge som «framsynt og visjonært», mens paven mente at det var typisk norsk å ta vare på skaper­verket.

Utad var frø­hvelvet en kjempe­suksess.

Men snart kunne opp­merksomme gjester legge merke til vannet som sildret inn gjennom skjøter og bolte­hull. Og hvordan de fuktige tunnel­veggene bulte inn­over på merkelig vis.

En enkel løsning

2010: Siden jorda over inn­gangs­tunnelen ikke ville fryse, sto man overfor to pro­blemer. Det første var alt vannet som rant inn i anlegget. Det andre var at jorda beveget på seg og lagde bulker og de­forma­sjoner i tunnel­veggene.

Hvor stabil var egentlig tunnelen man sendte folk og frø gjennom?

I doku­menter som NRK har fått innsyn i, var opp­fatningene delte. Stats­byggs egen fag­avde­ling mente at «røret trenger for­sterkning». Spesielt om jorda rundt ikke skulle fryse og bli stabil, noe man hadde begynt å tvile på.

Men røret ble ikke for­sterket.

Isteden gikk Stats­bygg for en enklere løsning. De byttet ut øde­lagte deler av tunnelen, in­stallerte vann­pum­per og be­gynte å måle sta­bili­teten i stålrøret.

Men situasjonen ble verre for hvert år som gikk.

Prestisjen vokser

2013: Frø­hvelvet hadde blitt verdensberømt. Manus­for­fatteren bak den popu­lære TV-serien «Lost» ville lage filmen «The Vault».

Hvelvet dukket opp på Postens frimerker, i komi­serien Futu­ramas jule­spesial og i en spesial­utgave av brett­spillet Catan.

Samtidig ble lager­hallene stadig fullere. I 2010 rommet frø­hvelvet en halv million frø­prøver. Ingen samlinger i verden hadde større variasjon.

Det kom potetfrø fra Peru. Jordbær fra Russland. Cannabis fra Nord-Korea. Men for­sendelsen som fikk mest opp­merksomhet, kom fra krigs­herjede Syria.

Frø fra kikerter, linser, bønner og bygg hadde med nød og neppe blitt reddet fra den regionale frø­banken i Aleppo i 2013. Like etter hadde lokalene blitt van­dalisert. Mange av sortene fantes ikke lenger naturlig i åkeren, bare som frø.

Brått hadde Norge fått litt av ansvaret for Midt­østens fremtid.

Da frøene ble sendt hjem til Midt­østen to år senere, ble det feiret som en seier for det internasjonale frø­samarbeidet – og for landet som hadde bygget frø­hvelvet.

– Det er stort for Norge å kunne sende tilbake frø til gen­banker som har sluttet å fungere. Vi har bygget dette frøhvelvet, det er på et vis vår gave til verden, sa koordi­nator Åsmund Asdal til VG.

Men inne i bygget hadde pro­blemene fortsatt å vokse.

Problemene eskalerer

2013: Jorda over inn­gangs­tunne­len ville ikke fryse. Vannet fortsatte å strømme inn. Og sta­bili­teten i inn­gangs­røret var fortsatt ukjent.

De som jobbet i hvelvet, presset på for at Stats­bygg skulle stoppe lekkasjene. De opp­levde ikke situasjonen som drama­tisk, men de var nødt til å hakke vekk vannet som hadde frosset til is.

Tunnelen måtte gruses. Det hang brodder ved inn­gangen.

– Hvelvet kunne ikke stå alene. Du måtte ha folk parat i nær­heten og pumper som virket, forteller tidligere faglig driftsleder Ola West­engen.

Landbruks- og mat­departementet, som eide hvelvet, krevde straks­tiltak.

De minnet Stats­bygg på at bygget skulle fungere også uten strøm eller menne­sker til stede. «Dette har Norge lovet verden», skrev departe­mentet i et brev til Stats­bygg i 2013.

Året etter leide Stats­bygg inn en kon­sulent, som an­befalte store ut­bedringer. Man måtte rett og slett bytte ut hele inngangen for å få den tett, mente han.

Men før Stats­bygg rakk å gjøre noe, ble Long­yearbyen rammet av flere uvær.

Etter et kraftig regnskyll i oktober 2016, som var det varmeste og våteste året som var målt på Svalbard, rant store mengder regn­vann inn i tunnelen og videre til det tek­niske rommet.

Der slo vannet ut det elektriske anlegget. Pumpene sluttet å fungere, og brann­vesenet måtte rykke ut for å tømme tunnelen. Vannet nådde aldri frøene, som lå lagret helt innerst i fjellet, bak fire sett med dører.

Noen uker senere rammet et enda kraftigere uvær. Styrt­regnet utløste jord­skred i fjellene rundt Long­year­byen, og over hundre mennesker ble evakuert fra hjem­mene sine.

Regn­vannet flommet inn i inngangs­tunnelen til frøhvelvet. Over en million liter ble pumpet ut, viste senere anslag.

– Det har vært helt ekstremt. Vi har vært på vakt hele tiden med full bemanning og døgnvakt, sa kommu­nikasjons­direktør Hege Njaa Aschim i Statsbygg til Svalbard­posten etter uværet.

En ny storm i vente

2017: Verdens­pressen plukket opp proble­mene først et halvt år senere. I løpet av noen få dager i mai fikk Statsbygg 850 hen­vendelser fra aviser, og ble inter­vjuet av 35 radio- og TV-stasjoner fra nær og fjern.

I en presse­melding forsikret Statsbygg, Landbruks- og mat­departementet og deres sam­arbeids­partnere at situa­sjonen var under kontroll.

Frøene har «aldri vært truet», skrev de. «Frø­hvelvet har vært, og vil fortsette å være, verdens tryggeste backup for bio­logisk mang­fold».

Men, noen måneder tidligere, hadde Statsbygg bestilt en rapport som antydet at an­legget slett ikke hadde vært så trygt som man ga uttrykk for.

Nær kollaps

2017: «Situasjonen [ ...] er kritisk og uaksep­tabel både i forhold til sikke­rhet for personell, be­skyttel­se av verdier og om­dømme».

Slik oppsummerte kon­sulent­sel­skapet Nor­consult til­standen i hvelvet etter uværene. Anlegget fremsto «svært sårbart» og listen over farer var lang.

Klima­endringene hadde gitt Svalbard mer regn, men foreløpig hadde de kraftigste skyllene truffet Long­year­byen om høsten, når all snøen var borte.

Hendel­sene høsten før kunne vært «betydelig mer alvorlig», skrev Nor­consult.

Hva ville skjedd om ekstrem­været kom midt i smelte­sesongen, og regn­vann og smelte­vann rant inn i frø­hvelvet samtidig? Om brann­vesenet hadde vært opptatt med rednings­aksjoner og ikke kunne komme til unn­setning?

I et slikt scenario ville vannet kunne trenge helt inn i lager­hallene og skade frø­kassene på de nederste hyllene, advarte Nor­consult. «Ikke all em­balle­ring i frø­hvelvet er i vann­tett plast, både papp­esker og kasser av tre­verk er observert».

Enda mer dramatisk fremsto situasjonen i inngangs­tunnelen.

Stål­røret hadde hatt behov for «betydelige ut­bedringer» i lang tid. Etter flere år med vann­inntrenging mente Nor­consult at belastningen på tunnelen kunne ha endret seg. Stålrøret bar 1,2 – 1,5 ganger vekta det var laget for, viste nye beregninger.

Tunnelen hadde holdt stand mens stats­ledere, kjendiser, forskere og jour­nalister hadde gått inn og ut.

Men hvor trygt det egentlig hadde vært, var det ingen som kunne vite. Røret hadde aldri blitt støttet opp, selv om bekymringen var til stede allerede i 2010.

Nå, syv år senere, var situasjonen så usikker at Nor­consult ikke kunne utelukke «akutt sammen­brudd» – i verste fall med folk og frø inni.

Konse­kvensene ville vært store for Norge.

«Den norske stats tillit og om­dømme overfor mer enn 100 land represen­terer en ikke målbar, men svært stor verdi», skrev Nor­consult. «En hendelse som rammer frø­prøvene vil kunne få svært store følger både nasjonalt og inter­nasjonalt, politisk og samfunns­messig».

– Da vi fikk den informa­sjonen støttet vi opp hele konstruk­sjonen med stål­stillaser, sånn at vi sikret at dette ikke skulle skje, forteller Hege Njaa Aschim, kommunikasjons­direktør i Stats­bygg.

– Dere mener at hvelvet alltid har vært trygt for folk og frø. Norconsult mente vel det motsatte?

– De beskrev et risiko­scenario, ikke en faktisk hendelse, og vi tok konse­kvensen av dette umiddelbart. Lager­hallene i fjellet har aldri vært truet og frøene har alltid vært trygge.

– Norconsult skrev at røret var overbelastet 1,2 til 1,5 ganger?

– I 2017 har stabiliteten i røret endret seg i for­hold til kontroller vi har gjennom­ført opp gjennom årene. Vi satte i gang de tiltakene vi hadde planlagt for etter vann­inn­trengin­gen i 2016 og inn­hentet igjen risiko­vurdering.

– Problemene bygde seg opp etter hvert. Hvorfor gjorde man ikke mer?

– Det var dette vi drev med hele tiden, vurderte hva som kunne gjøres, hvordan vi kunne ta tak i problemene. Vi brakte inn eksperter som kom med uttalelser og forslag. Noe gjorde vi jo, men det hjalp ikke på rørets kon­struksjon.

– Har dere gamblet med Norges omdømme?

– Nei, det føler vi ikke. Nå har vi bygget noe som vi er trygge på, som vil vare.

Comebacket

2019: Reparasjonen av frøhvelvet var ferdig høsten 2019.

Det elektriske anlegget var nå flyttet ut i rustrødt designbygg fra Snøhetta. Inngangen hadde blitt gravd opp og erstattet med en solid og vanntett tunnel i betong. I skråningen over inn­gangen var det satt ned store fryse­staver med iskald gass.

Denne gangen ville man sørge for at jorda faktisk frøs til is igjen.

Med vottene på, klippet mat- og land­bruks­minister Olaug Bollestad det røde silke­båndet. Frø­hvelvet var friskmeldt.

Oppussingen kostet over 190 millioner kroner, omtrent fire ganger så mye som det hadde kostet å bygge hvelvet. Over halvparten av pengene var tatt fra bistandsbudsjettet, dette handlet om å sikre verden tilgang til mat.

– For oss har prioriteten vært sikker­heten til frøene, sa Bollestad til Svalbard­posten.

Anlegget var tett. Og frøhvelvet var klart for come­back.

Samme uke som det ble gjen­åpnet, ble frø­hvelvet kåret til en av verdens 50 mest inn­flytelses­rike pro­sjekter de siste 50 årene. Foran Google, Bitcoin, Netflix og Harry Potter.

Den amerikanske kjeks­produ­senten Oreo skulle snart spille inn en tulle­doku­mentar med tittelen «Global Oreo Vault», mens Prins Charles sendte frø fra engene rundt Highgrove, hvor han og Diana hadde gått hånd i hånd en gang i tiden.

Frø­hvelvet var rustet for evigheten igjen. Men nye ut­fordringer ventet et annet sted på Svalbard.

Alvorlige konsekvenser

2020: Det ble opp­daget under en rutine­sjekk. Vannet rant inn i tunnelen i en rasende fart, det var umulig å stoppe det.

Pumpene, som var rigget for mindre lekkasjer, hadde streiket nesten umiddel­bart. 65 000 liter vann trengte seg gjennom sprekkene i fjellet hver eneste time.

Over­svømmel­sen var ute av kontroll, tunnelen ble fylt til randen med vann.

Men denne gangen var det ikke frøhvelvet som sto i fare.

Vannet flommet i stedet inn i Gruve 7, noen kilometer unna, på andre siden av Long­year­byen.

Ett av argu­mentene for å legge frø­hvelvet på Svalbard var pålitelig strøm­for­syning fra byens kull­kraft­verk. Det var strømmen herfra som sørget for å holde frøene virkelig kalde.

Nå måtte Longyearbyen og frøhvelvet isteden driftes på kull fra et reservelager. Bufferen ville bare holde i tre måneder, kanskje fire.

Men om strømmen på Svalbard skulle forsvinne, vil det ta 80 år før tem­peraturen i lager­hallene i frø­hvelvet når null grader. Den naturlige frosten i bakken sørger for det.

Reservene med kull holdt gjennom høsten, men bare akkurat. Klokken ti om kvelden, den siste dagen i oktober, var Gruve 7 i gang igjen.

– Hvis dette skjer en gang til er det game over, sier Bent Jakobsen, arbeidsleder i Store Norske.

Men game over vil det uansett snart være for Gruve 7.

Regjeringen har bestemt at «kull­kraft­verket i Long­year­byen skal fases ut og er­stattes av en sikrere og mer klima­vennlig energi­løsning». Løsningen blir lagt frem i stats­budsjettet høsten 2021.

Myndighetene er tydelige på dette: Dersom energi­forsyningen på Svalbard svikter, kan det få alvorlige konse­kvenser.

Samtidig vil stor­maktene ha en stadig større bit av Svalbard. Kampen om Arktis er en kamp om olje, eiendom, konge­krabber og kull­gruver.

Frøhvelvet, som ble plassert på Svalbard nettopp for å skjermes fra politiske spenninger, ligger i et om­råde det blir stadig større rift om.

Et hvelv for evigheten

Det ble lagt frem som en vann­tett plan: Frø­hvelvet skulle sørge for menneskers sikkerhet så langt inn i fremtiden det var mulig å se. Men ingen kan vite hvordan Svalbard ser ut i 2050, 2100 eller 2200.

Kanskje har Kina kjøpt opp hele Long­year­byen. Kanskje har alle flyttet, mens kun forlatte bygninger, tomme gruver og sultne isbjørner står igjen.

Selv da skal frøene egentlig klare seg selv, i hvelvet som er bygget for evigheten. Inntil videre er Stats­byggs ansatte innom frø­hvelvet på ukentlig basis.

Cary Fowler, frø­hvelvets far, vil ikke kommentere rappor­ten om farene for over­svømmelse og akutt kollaps. Men han tror det alltid vil være mulig å fore­stille seg at noe kan gå galt.

Likevel holder ameri­kaneren fast ved kon­klusjonen fra 2004, da han besøkte det frosne øyriket for første gang; Svalbard er det beste stedet å plassere et globalt frøhvelv.

Alt bygget hittil har vært igjennom, kan sees på som en slags prøve, mener han. Strøk man fordi hvelvet måtte repareres? Eller besto man fordi frøene aldri ble skadet?

– Du kan velge selv, sier Fowler.

– Jeg tror vi hadde rett. Dette er et hvelv for evigheten.

Da Stortinget bevilget 193 millioner skattekroner til utbedringen, fikk klimaendringer skylden. Fagfolkene mente noe annet. Les oppfølgeren her!