Stord: I juli gikk verftet løs på den «vesle» Valhall-plattformen med sprengstoff.

Nærområdet ble sperret av.

Spente skuelystne måtte holde seg utenfor sikkerhetssonen.

Stillheten ble brutt av varselsignaler og måkeskrik.

3.

2.

1.

BOOM!

Et kraftig smell.

Et øyeblikks stillhet.

Tykk røyk steg opp, uten å kamuflere fiaskoen.

Plattformen hadde ikke rikket seg.

En stålvaier røk i forsøket på å få plattformen til å knele. Det var stort sett alt.

De planla grundig. Likevel sto Valhall. Hvordan vil det da gå med plattformer som er fire-fem ganger så store?

Dette er nemlig bare oppvarmingen.

Ryddesjauen etter oljefesten vil øke voldsomt. Hundrevis av plattformer må fjernes fra Nordsjøen i årene som kommer.

Som NRK tidligere har fortalt, finnes det visse unntak.

Noe får stå igjen. Men overbygninger i stål må bort uansett.

Flere av de aller tyngste plattformene på norsk sokkel er på vei inn i solnedgangen. Ansvaret for å rydde vekk disse hviler på Equinor og den norske staten.

Men er Norge rigget for de tunge forpliktelsene?

Avstanden mellom erfaringer og plikter er stor. Det som er hugget opp, er lite i forhold til det som står for tur.

Og per i dag er ingen norske mottaksanlegg sterke nok til å tåle gigantene som kommer.

Feilvurdering

Selv relativt små plattformer som Vallhall PCP kan by på store vansker.

– Det viste seg at strukturen hadde en høyere rest-styrke enn det som var forutsatt i metoden, sier kommunikasjonssjef Odd Naustdal i Aker Solutions om hva som gikk galt på Stord.

Flere uker senere fikk Aker omsider plattformen ned – etter flere runder med trekking med vaiere og kjettinger.

– Jeg har respekt for at det ser litt sånn cowboyaktig ut. Det kommer inn en stor båt med plattform på dekk og så trekker vi den på land, og gyver løs på den med sprengstoff og gravemaskiner for å få den fra hverandre.

Konserndirektør i Aker Solutions, Sturla Magnus, fortsetter:

– Dette er operasjoner som er nitid planlagt til hver minste detalj. Selv om det ser litt rufsete ut, så er det presisjonsarbeid og detaljplanlegging som ligger bak. Hvis vi ikke får lagt plattformene i bakken på den måten, vil det bli mye mer kraner og arbeid i høyden, som gjør at risikoen går opp.

Nødt til å utvide kapasiteten

Om noen år skal tungvekteren Statfjord A fra 1979 ta farvel med feltet nordvest for Bergen.

Equinor har hyret «Pioneering Spirit» til å gjøre ryddejobben til havs.

Det spesielle fartøyet kan fjerne hele plattformdekk – i ett løft. Toppen av plattformen blir løftet av bena og transportert til land som én gigantisk «legokloss».

Fartøyet har en teoretisk løftekapasitet på 48.000 tonn, like mye som toppen av Statfjord A veier.

Av hensyn til sikkerhet må løftekapasiteten økes før løftet kan utføres.

Eier Allseas sier de vil oppgradere kapasiteten til 60.000 tonn.

Også Equinor forsikrer at det vil være sikkerhetsmarginer.

– Løftesystemene til fartøyet vil bli omfattende testet, så for oss gir ikke løfteoperasjonen noe stor usikkerhet, sier Thor Erling Haug.

Han er prosjektsjef for nedstengningsprosjekter i Equinor.

Selve strukturen på Statfjord A vil bli forsterket for å tåle løftet også, ifølge Equinor.

– Men det blir jo det største løftet noen gang, så det blir et veldig spennende prosjekt å være med på, sier Haug.

Må doble verdensrekorden

Hittil er Gyda den tyngste overbygningen som har blitt fjernet i ett løft og fraktet til et norsk verft.

Verdensrekorden tilhører Brent Bravo.

Spranget opp til Statfjord A er stort – omtrent dobbelt så stort.

Selskapet som skal gjøre verdensrekordløftet mener likevel at én enkelt heiseoperasjon er sikrere og mer effektivt enn å dele opp plattformen offshore.

Men kan det tenkes at risikoen øker hos mottaksanleggene på land?

Verftene har kun erfaring med å ta imot mye mindre og mye lettere strukturer.

Opprinnelig var det Aker Solutions på Stord som skulle ta imot Statfjord A. Men så ble plattformens levetid forlenget fra 2022 til 2027. Dermed blir det ny konkurranse om å få jobben med opphugging.

– Skrekkblandet fryd

– Jeg tror vi har en fair sjanse. Vi er klare for å ta den, og har heldigvis fått trent oss på disse modulene, sier Thomas Nygård.

Han kikker bort på plattformene som er i ferd med å bli skrapmetall. 40-åringen er leder for virksomheten i Aker Solutions som kalles demolering.

– Skrekkblandet fryd, sier Nygård om å ha ansvar for oppgaver ingen har gjort før.

Dagens kaianlegg på Stord vil ikke tåle belastningen fra Statfjord A. Det er behov for oppgraderinger før jobben kan utføres.

– Kaifronten må forsterkes. Det er ikke svære endringer. Ikke alarmerende store beløp, sier Nygård.

Stordabuen er oppvokst få steinkast unna verftet. Han har fulgt flere plattformer fra vugge til grav.

Sist i rekken er plattformen Gyda, som i fjor sommer ble fraktet til Stord for å bli hugget opp.

– Når du står på kaien og ser på det som kommer, er det ganske mektig.

Det er en stund siden slitne oljearbeidere kunne hvile ut i lugarene på Gyda.

Snart blir synlige spor etter hverdager om bord borte. Bare minnene vil bestå.

Hvis Statfjord A kommer hit, er planen å bruke samme metode som ble brukt på Gyda.

Det vil si at «Pioneering Spirit» seiler nærme land og legger plattformdekket over på sin svære lekter, som så blir slept inntil kai. Så flyttes plattformen over på kaien med et jekkesystem.

– Hva kan gå galt?

– Mye av planleggingsarbeidet handler om å treffe tiltak mot det. Vi bruker lang tid med modellering, testing og simulering før vi går live, svarer konserdirektør Sturla Magnus.

På land er det mer kontrollerte omgivelser enn offshore, påpeker han.

– Det høres kanskje arrogant ut å si det, men det er litt det samme om det er 20.000 tonn eller 40.00 tonn i en sånn klump. Vi må gjennom samme øvelse og bruke samme metodikk. Det tar lengre tid, fordi vi skal gjennom mer tonn, sier Magnus.

Statfjord A vil oppta all plassen på kaien og alle tilgjengelige ressurser i omtrent to år.

Stord-anlegget kan også bli utvidet for å kunne ta imot mer.

– Det er ting vi ser på. Volumet er økende fremover på det som kommer til å bli utrangerte plattformer som skal til land, sier Magnus.

Rival

Syv-åtte mil unna Stord ligger den eneste aktive rivalen i Norge; AF Miljøbase Vats i Rogaland.

Her setter Rune Meringdal kjempekloen i baugen på skipet. Han styrer maskinen som kalles «Snøhvit».

En annen gravemaskin sorterer metallbiter i konteinere.

Dette er første gang et produksjonsskip blir delt opp for gjenvinning i Norge.

Skipet ble brukt til å produsere olje og gass på britisk sektor før det kom til Vatsfjorden i 2020. Etter mye forarbeid ble skipet flyttet sidelengs fra vann til land. Det skjedde ved hjelp av et halvt nedsenkbart tungløftskip og utallige akslinger.

Over 25.000 tonn skal kuttes opp, renses og kildesorteres.

– Vi er veldig stolte. Dette prosjektet er på mange måter banebrytende, sier prosjektdirektør Ricky Ryttmar i AF Offshore Decom.

Usikkerhet i markedet

Oppdraget er ett skritt nærmere kaiens tålegrense på maksvekt.

Trenden er at installasjoner blir fjernet fra olje- og gassfelt i Nordsjøen i større og tyngre deler.

– Kaien vår kan ikke ta imot de aller største strukturene, sier Ryttmar.

Selskapet har planer for hvordan de kan sprenge ut fjell og oppgradere kaien til å tåle mye større vekt-belastning.

– Men skal vi gjøre slike investeringer, må vi ha forutsigbarhet som kan forsvare det. I dag er usikkerheten i markedet for stor, sier Lars Myhre Hjelmeset, konserndirektør offshore i AF.

Forutsigbare rammevilkår og forpliktelser fra oljeselskapene er det som skal til, ifølge konserndirektøren.

– Den største trusselen er at etterspørselen forsvinner i noen år. Høye oljepriser og tiltak som forlenger levetiden på plattformene gjør at oljeselskapene skyver på oppdragene. Dette gjelder også nedstengte plattformer. Det gjør at det er veldig uforutsigbart for oss leverandører. Enkelte prosjekter har blitt utsatt i ti år.

– Det kan medføre at vi må vurdere å prioritere annerledes i forhold til bruk av basen, sier Hjelmeset.

Equinor: – Vi er godt rustet

Equinor har hittil klart å forlenge levetiden på de fleste feltene, og dermed utsatt nedstenging.

Uforutsigbarheten dette medfører for leverandører i decom-markedet, er ikke til å unngå, ifølge Thor Erling Haug i Equinor.

– Vi har en forpliktelse å hente ut mest mulig reserver. Det er jo samfunnsmessig veldig positivt.

– Når vi har stengt ned, så er det ingen vei tilbake, presiserer Haug.

Han har tro på at leverandørindustrien vil kunne sørge for god nok verftskapasitet, men ser at tilgangen på de største løftefartøyene strammer seg til.

– Mye av grunnen til det, er at havvind benytter de samme fartøyene. Generelt er det også høy aktivitet i oljebransjen, sier Haug.

Han mener Equinor er godt rustet for oppgavene fremover.

Statssekretær Andreas Bjelland Eriksen (Ap) i Olje- og energidepartementet er av samme oppfatning.

– Vi har et godt regelverk, vi har gode, ansvarlige energiselskaper, og vi har innovative leverandørbedrifter. Men det er ingen tvil om at det trengs rett type infrastruktur. Energiselskapene og leverandørindustrien må jobbe godt sammen for å få det til i praksis, sier Eriksen.

Han viser til hva som har skjedd historisk.

– Det er jo ingen aktører på sokkelen som ikke har etterlevd krav vi har stilt så langt. Til nå har vi behandlet mer enn 20 avslutningsplaner. Det er gitt to tillatelser til å etterlate deler av en utrangert offshore-innretning, fordi det ble vurdert som den beste løsningen.

Statssekretæren forstår godt at leverandører synes markedet oppleves som usikkert.

– Det er vanskelig å planlegge akkurat når en installasjon skal fases ut av drift og fjernes. Den uforutsigbarheten er krevende å gjøre mye med. Nettopp derfor skal vi være veldig tydelige på at hovedregelen er fjerning, sier Eriksen.

Andre nordsjøland har en tendens til å se til Norge når store fossile innretninger i havet skal flyttes på land.

Særlig Storbritannia og Nederland skal fjerne mye fremover, og kan få store utfordringer med å møte behovet innenlands. Det kan øke presset på de norske verftene, som kan få flere britiske og nederlandske plattformer å ta hånd om.

Få tungløftefartøy

Før de kunne starte opphugging av skipet «Curlew», gjorde basen i Vats seg ferdig med to britiske plattformer.

For å ta nedstengte plattformer til land, må kvalifiserte fartøy og egnede verft være tilgjengelige på samme tid.

I tillegg kommer andre kostbare aktiviteter forbundet med fjerning: Nedstenging og plugging av brønner. Rengjøring av rørledninger.

Få fartøy er i stand til å ta de tyngste løftene.

Disse fartøyene vil bli opptatt med andre oppdrag verden rundt også. Det kan være nybygg i petroleumsbransjen eller havvind, en industri som er spådd en sterk vekst i årene som kommer.

Av hensyn til vær, vind og bølger bør fjerningsoperasjoner i Nordsjøen foregå i sommermånedene.

Kan tilgang på tungløftefartøy bli en flaskehals?

Neppe, mener Michiel Pors i nederlandske Heerema Marine Contractors.

Ingen rederier har ryddet mer enn nettopp Heerema. Med årenes løp har de fjernet over 500.000 tonn med utrangerte strukturer, ifølge selskapet.

Risikofylt

Som regel har plattformer blitt bygget ut etter at de kom offshore. Dermed har de blitt større og tyngre i forhold til originale mål og tegninger.

Etter nedstenging blir det generelt dårligere vedlikehold. Dette kan gi overraskelser.

– Vår største prioritet er å gjennomføre disse prosjektene på en sikker og effektiv måte uten alvorlige hendelser, sier Thor Erling Haug i Equinor.

Spesielt opphugging på land kan bli sikrere, mener han.

– Disse modulene har veldig masse energi og det er en risiko for at ting kan falle ned uplanlagt og skade mennesker.

Haug synes leverandørene Equinor jobber med, har blitt flinke de siste årene til å benytte maskinelt utstyr.

– Fremover blir det viktig at de fortsetter å tenke nytt sammen med oss for å utvikle nye arbeidsmetoder der mennesker blir mindre eksponert, sier prosjektsjefen i Equinor.

Minst mulig arbeid i høyden. Minst mulig manuelt arbeid, og mest mulig med maskiner.

Størst mulig avstand mellom mennesker og varmeenergi.

Selv om en rekke slike tiltak har blitt iverksatt, er arbeidet risikabelt.

I februar skjedde en alvorlig arbeidsulykke i Vats i forbindelse med flammeskjæring i skipets skrog. En medarbeider ble flydd til Haukeland sykehus i Bergen for behandling av brannskader.

Trolig oppsto brannen grunnet rester av lettantennelig gass i en av skipets lagertanker.

– Våre fremste prioriteringer har vært å følge opp de berørte, gjennomgå hendelsen for å sikre læring og hindre at tilsvarende kan skje igjen, sier plassjefen i Vats, John Roger Midtun.

Utslipp av miljøgifter

Kaianleggene på Stord og i Vats er spesialiserte og kostbare.

Ambisjonen er å resirkulere over 95 prosent av stålet, som i hovedsak sendes til omsmelting. Farlig avfall sendes til deponering.

Rensesystemet på kaien kan sammenlignes med et baderomsgulv med fall mot sluk og membran som et beskyttende lag. Drenssystemet leder vaskevannet med oljerester og kjemikalier til anleggets renseanlegg.

– Hele basen har ett utslippspunkt. Det tas prøver av vannet før det slippes ut i fjorden. Ved for høye verdier kan vi stenge av og sirkulere vannet videre helt til vi oppnår ønsket verdi, sier Ricky Ryttmar.

Enkelte stoffer sliter anlegget med å få kontroll på. I flere år på rad har grenseverdier for fluorholdige stoffer (PFAS) blitt overskredet i Vats. Tilsvarende problem har anlegget på Stord hatt også.

– Det er en generell bransjeutfordring at tilgjengelig teknologi ikke gir tilstrekkelig rensing av PFAS til vår type industri. Vi er i dialog med fagmiljøer som bistår oss, og er engasjert i et forskningsstudium på rensing av PFAS, sier Midtun.

Utfordringer trigger ham.

– Er jo det som gjør dette gøy. Hadde vi bare vært en entreprenør som sto og rev hadde det vært kjedelig, sier Midtun.

Det skal bli mye mer å bryne seg på ved Vatsfjorden fremover.

Videreføring

Tilbake til Stord.

Fra utslitte Gyda ser vi rett bort på nye Johan Castberg.

Byggingen er i innspurten. Produksjonsskipet skal til Barentshavet.

Oljealderen er langt fra over.

Ryddejobben vil vare desto lenger.

Der gamle plattformer går i graven, tar neste generasjon form.