Ønsker høyere erstatning

Hopp til innhold

– Saken begynner å tynge meg mer og mer. Det er snart sju år siden det skjedde, men jeg føler at jeg står på stedet hvil. De siste sju åra av livet virker helt bortkastet. Det skal bli godt å komme seg videre, sier Jon Ivar Sandhaugo (32) fra Valdres.

Det var i en 4.divisjonskamp det skjedde. I en takling med en motspiller pådro Jon Ivar seg brudd i leggbenet. Etter feilbehandling ved sykehuset på Gjøvik endte Jon Ivar opp på Ullevål, der han måtte amputere det høyre benet fra over kneet og ned. Ett år etter amputasjonen fikk han vite at han ble tilkjent erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning. Nå, snart sju år senere venter han fortsatt på at erstatningssaken hans skal avsluttes.

– Alt var nytt, jeg visste ikke hva som kom til å skje. Men at alt skulle ta så lang tid og være så vanskelig hadde jeg ikke sett for meg. Livet blir satt på vent, man får ikke planlagt noe, sier han.

– Tror på en løsning

Jon Ivar ble i september 2010 tilbudt en erstatning på 1,7 millioner av Norsk pasientskadeerstatning. Det beløpet var han ikke fornøyd med, derfor havnet saken hos Pasientskadenemnda som i desember 2012 økte erstatningen med 200.000 kroner. Jon Ivar og hans advokat mener at det ikke er tatt nok hensyn til verken ombygging av bolig, inntektstap eller andre merutgifter. De ønsker derfor det dobbelte, og krever nå å få økt erstatningen til omlag 4 millioner kroner.

– Det er behov for å få bygd om huset slik at han kan fungere i det med rullestol. For amputerte er det avgjørende med avlastning, særlig når de blir eldre. Jon Ivar utsetter seg for eksempel daglig for stor risiko ved å gå ned en bratt trapp, sier Sandhaugo sin advokat, Paul Rynning.

Mandag møtes Pasientskadenemnda og Jon Ivar til rettsmegling i Valdres tingrett. Blir de ikke enige der, blir det rettsak i august. Men advokat Rynning har troen på at Pasientskadenemnda vil møte kravet.

– Han trenger særlig en høyere erstatningssum til ombygging, mer enn de 200.000 som er gitt til dette. Dersom han skal kunne fungere slik i lengden må han passe nøye på å få god nok avlastning, og han trenger et hus som er lagt til rette for han. Men det har jeg tro på at vi skal få en løsning på i rettsmegling, sier Rynning.

Etter amputasjonen har Jon Ivar fått en rekke nye utgifter. Nå må han blant annet betale andre for oppgaver han tidligere kunne gjennomføre selv. Dessuten har han størrre reiseutgifter i forbindelse med behandling og protesetilpasning.

– Det blir tatt lite hensyn til de nye merutgiftene jeg har fått som følge av skaden. Vedlikehold og ombygging av bolig, vask av hus og hagestell er ting jeg før kunne gjort sjøl. Jeg har også mange ekstrautgifter til bil og mye mer kjøring. Dessuten vil jeg ikke at samboeren min skal måtte slite seg ut for å hjelpe meg med alt, sier han.

Rynning håper Pasientskadenemnda vil vise forståelse for Jon Ivar sine nye behov. Han mener også at dette er et generelt problem i slike saker.

– Å ha romslighet nok til å se behovet for de mange merutgiftene som kommer inn er en viktig oppgave å få fram. Det har blitt bedre, men det er fortsatt en lang vei å gå, sier Rynning.

– Fungerer for godt

Jon Ivar jobbet som tømrer før ulykken, og har alltid vært svært aktiv på fritiden. Nå kan han ikke lenger jobbe med fysisk arbeid på samme måten, derfor har treningen blitt ekstra viktig for å mestre hans nye hverdag. Aller best liker han å gå på ski.

– Langrenn er en veldig god treningsform for protesebrukere, det er mykt og det fører til lite slitasje på kroppen. Jeg får brukt hele kroppen og har ingen plager når jeg går på ski. Det er det som fungerer aller best for meg, sier Jon Ivar.

Samtidig som Jon Ivar trener mye langrenn, har han vanskeligheter med andre fysiske aktiviteter. Nå frykter han at det at han fungerer såpass godt i langrennsporet, vil bli brukt mot han i erstatningssaken.

– Man blir jo veldig frustrert og litt deprimert av dette. Det er mye arbeid som er lagt ned for å fungere såpass godt, også får de det nesten til å virke negativt. Det virker som om jeg heller burde sitte i sofaen og synes synd på meg sjøl, og dermed fått mer erstatning fordi jeg da ikke ville fungert så godt, sier han.

Pasientskadenemnda har som mål å dekke det økonomiske tapet som pasienten har på grunn av den skaden staten er ansvarlig for. Både behov og fungeringsnivå vurderes når erstatningssummen utregnes.

– Den som fungerer godt og klarer mye selv vil ofte ha mindre økonomisk tap. Så satt på spissen så kan man si at dersom en person med et amputert ben fungerer tilnærmet like godt med protese, så kan det tenkes at det ikke er noe økonomisk tap å erstatte. Dersom det er behov for hjelp og hjelpemidler som ikke dekkes på andre måter i det offentlige, så vil dette erstattes, sier Kari Løchen, som er seksjonssjef for rettsaksseksjonen i Pasientskadenemnda.

– Lite kunnskap

Jon Ivar og hans advokat har ved flere anledninger ytret ønske om at motparten skal komme på befaring hjemme hos Jon Ivar og se hvilke tilretteleggingsbehov det er i boligen.

– Det har aldri vært noen her for å se hvordan jeg lever. De har fått tilbud mange ganger, men ingen har kommet. Jeg tror de har for lite kunnskap rundt det å være protesebruker, derfor vil jeg vise de hvor vanskelig jeg bor med tanke på at jeg i fremtiden vil ha bruk for rullestol. Jeg har blant annet behov for å få alt på ett plan, sier Jon Ivar.

Også advokat Rynning, som har lang erfaring med erstatningssaker for amputerte, mener at hjemmebesøk ville lagt et bedre grunnlag for vurderingen av en erstatningssum.

– Noen forsikringsgivere velger å møte skadelidte på deres hjemplass, og da blir ofte resultatet av saken godt og bærekraftig. Jeg vil at forsikingsgiver skal se skadelidte og deres behov. Det er første forutsetning for et godt resultat. Det er viktig at den som skal betale ut erstatning vil bli kjent med skadelidte, sier Rynning.

Pasienskadenemda har ikke besøkt Jon Ivar, og det er det heller ikke praksis for.

– Nå er det først og fremst førsteinstansen, som er Norsk pasientskadeerstatning, som skal utrede saken. Og de vurderer jo i hver enkelt sak om det er behov for å besøke pasienten i forbindelse med erstatningsvurderingen. I en etterfølgende rettssak så vil en eventuell befaring foregå i regi av retten og ikke i gjennom den enkelte advokat, sier Løchen.

Usikker på framtida

Som 25-åring fikk Jon Ivar snudd livet opp ned. De siste sju åra har han befunnet seg i et slags vakuum, nå håper han at han snart kan rette blikket fremover og ta fatt på livet.

Det tar vanligvis 10-12 måneder å behandle en sak i Pasientskadenemnda. Jon Ivar sin sak har de jobbet med siden september i 2012, og da hadde det allerede gått nesten 5 år siden skaden.

– Sandhaugo sin sak er av de lengst pågående sakene jeg har hatt. Det er tankevekkende å se hva saker som tar lang tid gjør med skadelidte. Det hemmer livskvaliteten, sier Rynning.

Nå går Jon Ivar på skole for å få studiespesialisering slik at han etter hvert kan få seg et annet yrke. Hva framtida vil bringe er han usikker på, men det han frykter mest av alt er at erstatningssaken aldri skal ta slutt.

– Jeg kommer til å føle en lettelse når dette er avgjort, men jeg frykter at de skal komme i ettertid og endre på ting. Jeg er redd for at jeg aldri skal bli ferdig med dette. Det er det verste scenarioet jeg kan tenke meg, avslutter han.